Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anne Holt - «Furet/værbitt»

«Hele hytta ville snart være overtent, og hun var fortsatt naken»

Les utdrag fra Anne Holts siste roman.

STRABASER: Anne Holts nyeste krimhelt må tåle påkjenninger ingen av hennes tidligere hovedpersoner ville overlevd. – Selv ville jeg dødd på side en, sier hun. Foto: John T. Pedersen
STRABASER: Anne Holts nyeste krimhelt må tåle påkjenninger ingen av hennes tidligere hovedpersoner ville overlevd. – Selv ville jeg dødd på side en, sier hun. Foto: John T. Pedersen Vis mer

Selma Falck husket sitt eget navn. Øynene var det fortsatt umulig å åpne.
Lukta av brann var rammere nå.
Fremdeles frøs hun, men kanskje bare på den ene siden. Hun forsøkte å velte seg over dit varmen kom fra. Det verket i hele kroppen, og hun ombestemte seg. Hun måtte se først.
Øynene måtte åpnes, men de ville ikke.
Hun strakte kroppen så godt det var mulig. Løftet høyre arm. Det gikk. Førte hånda mot det ene øyet og tvang det opp med tommel og pekefinger. Det var hovent og sårt, men lot seg holde åpent. Hun gjentok øvelsen på det andre øyet. Stirret rett opp. Taket var av ubehandlet furu. Gammelt og gult, med et flakkende rødskjær fra noe som måtte være en peis. Langsomt satte hun seg opp, samtidig som hun forsøkte å kjenne etter om all denne smerten kom av at hun var alvorlig skadet. Om hun hadde brukket noe. Eller var forbrent; røyken fra peisen reiv stadig mer i nesa. Hun satt oppreist da hun omsider maktet å vri hodet. Ingenting var alvorlig ødelagt i kroppen. Hun var bare rundjult, øm og sår som etter en evigvarende håndballkamp i helvete, og ikke kunne hun begripe hvorfor hun var naken.

Det var ikke et peisbål som brant.
Det var hele den ene veggen.
Hun satt i en spartansk utstyrt hytte, i stua, knappe tjue kvadratmeter stor. Møblene kunne ikke ha vært fornyet siden 60-tallet. Furu overalt, og nedslitte, skotskrutete møbler. Vinduene var av en eller annen grunn gardinløse. På den andre siden av dem var det bekmørkt. Flammene slikket oppetter veggen bare tre meter fra henne, og hun kom seg på beina raskere enn smertene egentlig tillot. Hun stønnet da hun sto oppreist, vaklende og ustøtt, mens hun forsøkte å få hjernen til å begripe hvor hun var.
Hvorfor hun var der.
Det måtte vente.
Midt på den brennende veggen sto en grue. Et bål hadde brent ned til en svær haug med rødglødende kull i den dype, åpne peisen. Kullet lå ikke innerst ved smijernplatene som det burde. Hele grua var full. En bred gate av fortsatt brennende ved var bygget ut fra ildstedet og bortover langs veggene på begge sider. Flammene hadde tatt tak i veggpanelet og slikket allerede et par meter oppover treverket. Da Selma løftet blikket, så hun at det var snakk om sekunder før også taket brant. En isnende smerte skar oppover lårene og gjennom korsryggen da hun gikk noen skritt bakover.
Brannslukker, tenkte hun.

Hun stavret mot den eneste døra i rommet. Den var lukket, men ikke låst, og førte ut i en lang, smal gang. Det luktet elde og støv, og hun måtte klare seg med lyset fra brannen i det andre rommet.
Ingen lysbrytere. En parafinlampe med glasskolbe hang i taket over det hun antok var en ytterdør, helt i enden av gangen.
Hytta var strømløs.
Brannslukker, kom hun på, og kjente enda et støt av skrekk ved tanken på at strømløse hytter også gjerne er vannløse.
Selma kunne ikke huske hvilken dato det var.
Ikke engang hvilken årstid. På den venstre langveggen var det to små dører. Hun reiv opp den første.
Kjøkkenet. Knøttlite, med en benk, to skap og en vaskebalje på en krakk. Rett innenfor døra sto en svart vedovn.
Kald.
Ingen brannslukker her.
Brannen hadde begynt å knurre. Lyden ble stadig sterkere. Hun løp ut av det eldgamle kjøkkenet og åpnet den neste døra. Dette rommet var en tanke større. En køyeseng tok det meste av plassen. Underkøya var oppredd, mente Selma å se i det nesten stummende mørket. Den øverste madrassen var uten sengetøy. Bak døra sto et skap. Hun reiv det opp. Det var tomt, kjente hun da hun stakk hånda inn i det svarte mørket.

Brannen brølte fra stua.
Selma kom ikke til å finne noen brannslukker, skjønte hun. På innskytelse grep hun dyna, reiv den med seg og løp tilbake til flammene.
Taket hadde tatt fyr. De andre veggene også. Fra stoppen i en toseters sofa ikke langt fra peisen veltet det opp svart og stikkende røyk.
Det var for seint. Brannen lot seg ikke slokke, og i alle fall ikke med en dyne. Hun måtte ut. Akkurat da hun bestemte seg, fikk hun øye på veska, den knallgule duffelbagen hennes fra The North Face. Hun hadde i alle fall en slik.
Klærne hennes lå slengt over den, så hun nå. Hun løftet dyna opp foran seg og gikk mot flammene, men kom bare et par skritt før veggen raste sammen. Glør og varme veltet mot henne. I refleks kastet hun dyna fra seg, forover, til beskyttelse mot varmen som nå var så intens at hun uten å tenke, ravet mot gangen. Ved døra snudde hun seg en siste gang.
Klærne hennes brant. Bagen brant.
Hele hytta ville snart være overtent, og hun var fortsatt naken.
Hun kunne ikke huske å ha sett noe nyttig på kjøkkenet, og hadde ikke tid til å sjekke nærmere. Fra soverommet reiv hun med seg lakenet før hun grep klinken til ytterdøra. Den var tyngre enn de andre, i messing som fortsatt var kald.
Døra rikket seg ikke.
Hun røsket hardt i metallet gjentatte ganger. Døra åpnet seg plutselig, den var ikke stengt likevel.
Hun var ute.
Pusten gikk i voldsomme hiv da hun stakk føttene ned i et par digre gummistøvler som sto på steintrappa, og løp vekk fra den brennende hytta.

I trygg avstand snudde hun seg.
Den vesle bua var snart overtent.
Det var iskaldt, og natt eller kveld eller svært tidlig morgen. Halvmånen, i glimt bak drivende skyer, viste henne at hun var aldeles alene.
Rundt henne strakte det seg vidde mot alle horisonter.
Hun var langt over tregrensa, kanskje ikke engang i Norge.
Ingen lys fra andre hytter var å se. Ikke noe strølys fra fjern bebyggelse. Gråsvart himmel, av og til en stjerne, småknauser, rabber og lyng.
Kroppen verket.
Beina og ryggen. Magen og armene og hendene. Da hun forsøkte å tulle lakenet rundt seg og fikk fingrene inn i det flokete håret, var selv hodebunnen sår og vond. Selma hakket tenner, og nærmet seg brannen for i det minste å hente litt varme. Fortsatt ante hun ikke hvor hun var. Hodepinen var nesten ikke til å holde ut. Tankene gikk ikke engang i spinn, det var rett og slett helt mørkt og tomt der inne.
- Selma Falck, hvisket hun om igjen for hvert skritt hun tok i den rimfrosne lyngen. - Jeg er Selma Falck.
Hun snublet seg videre, litt skrått i terrenget, og stanset brått idet flammene brøt gjennom torvtaket. Et voldsomt gnistregn gjorde det et øyeblikk lysere rundt henne.
Det var da hun så den.

Bilen. Selmas røde Volvo Amazon 123 GT fra 1966 sto parkert tett inntil den av hyttas langvegger som ennå sto. Synet fikk henne til å bråstanse. Sot og fliser av brennende treverk drysset ned fra himmelen, og hun innså at bilen kunne ta fyr når som helst.
Hun hadde åpenbart kjørt til dette gudsforlatte stedet selv.
Bilen var der, den hadde kommet seg høyt til fjells, og da kunne hun også komme seg hjem på egen hånd.
Selma begynte å løpe. Lakenet gled av henne, hun styrtet av gårde splitter naken, så nær som på et par eldgamle støvler som var altfor store. Hun snublet, sparket av seg fottøyet, løp videre. Enda et bulder, en liten eksplosjon, og resten av taket falt sammen.
Selma løp videre. Hun måtte redde bilen.
Reddet hun ikke bilen, ville hun etter alle solemerker dø.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media