De andre:  Den Italienske journalisten Franscesca Borri har skrevet bok om Syria og beskriver der de tilreisende Syriafarerne. Artikkelforfatteren (bildet) kjenner seg igjen. Foto: PRivat
De andre: Den Italienske journalisten Franscesca Borri har skrevet bok om Syria og beskriver der de tilreisende Syriafarerne. Artikkelforfatteren (bildet) kjenner seg igjen. Foto: PRivatVis mer

Hele mitt liv har jeg følt på et utenforskap

Kan en manglende plass i samfunnet være årsaken til at noen velger å reise til Syria?

Meninger

Abid Raja var fredag 20.februar på «Lindmo», der fortalte han om oppveksten sin. Den etter hvert så kjente politikeren fra Venstre fortalte om en dramatisk oppvekst hvor han endte i barnevernet fordi faren slo han. Der ble han etter hvert kriminell, før det hele endte, eller kanskje startet med at han flyttet tilbake til sine foreldre. Raja forteller om et sinne som alltid har vært der, som han bruker for å motivere seg selv og nå sine mål.  

I disse dager pågår det en rettsak mot norske Syria-farere som man mener har forbindelse til IS. Saken er den første i Norge, og den vil derfor ha stor betydning i hvordan vi skal behandle fremmedkrigere som kommer tilbake til Norge. I dagens Dagbladet kan vi se at en at en av de tiltalte omtaler seg selv som, en «helt vanlig gutt fra Bærum». Hvorfor reiser så mange fremmedkulturelle ungdommer til Syria?

Mitt navn er Andrew Mukuria, og jeg er også født i Bærum. Det står i passet mitt. Min far er arkitekt, og min mor er ernæringsfysiolog og har blant annet jobbet i Flyktninghjelpen og Unicef. I likhet med Raja har jeg også hele mitt liv følt på et kraftig sinne. Jeg har alltid hatt et skyhøyt konkurranseinstinkt og jeg hater å tape. Familien min har bodd på Lørenskog, og store deler av oppveksten bodde jeg på Prinsdal i Oslo. Samtidig som jeg bodde her gikk jeg på privatskole i byen. Min far, som er bondesønn gjorde det samme, selv om familien hans var fattig. I Kenya er rikdommen til overklassen mye større og tydeligere enn i Norge. Landet som tidligere var en engelsk koloni har importert med det britiske kostskole-systemet som er utrolig tøft i hvordan det skiller de fattige fra de rike, de svake fra de sterke.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hele mitt liv har jeg følt på et utenforskap som kan være vanskelig å forklare om man ikke selv har vært i samme situasjon. Jeg har sendt utallige jobbsøknader som jeg aldri har fått svar på fordi etternavnet mitt er Mukuria. På telefonselger jobben min måtte jeg kalle meg selv Thomas Nygård for å selge. Og hele tiden har jeg fått påpekninger på hvor bra norsk jeg prater, at jeg høres ut som en nordmann. Mange barn av innvandrere er usikre på seg selv, sine interesser og planer. Og det er et paradoks med tanke på at vi befinner oss i Norge, som mine foreldre har fortalt meg gjennom hele min oppvekst, «du har mulighetene til å gjøre alt, vi hadde aldri de samme mulighetene som dere hadde». Men likevel føler vi oss usikre fordi vi vil definere oss selv. Det samme sinnet som Raja forteller som motiverer han er det samme sinnet som mange som reiser til Syria og kjemper føler. En manglende plass i samfunnet og at man aldri føler at man tilfredsstille sine foreldres mål.  

Den italienske journalisten Francesca Borri, har jobbet som journalist i Syria. Hun har tidligere blitt omtalt i The Guardian, og blir av mange kalt for det siste vitnet.

Etter å ha vært i Syria skrev hun boken «I krigen — et vitnesbyrd fra Syria». I boken skriver hun;   «I realiteten er det veldig få vestlige som Giuliano her, uten muslimske røtter. En ung belgier. En kanadier. De er så få at vi kjenner til alle som en. Alle de andre unge mennene er barn av førstegenerasjons utvandrere fra Syria. Unge menn fra forstedene det ikke engang går trikk eller t-bane til, og så lurer sosiologene på hvorfor all verden de ikke klarer å bli integrert. Ærlig talt bringer mange av dem tankene hen på sangen av De Andre — dratt av sted for et ideal, for en bløff, fordi forhold gikk i vasken. Som utallige andre soldater. De er ikke fanatikere. Det første som slår deg, når du snakker med dem, er at de har en vanskelig bakgrunn. At den egentlige krigen, for dem er den de har snudd ryggen til. Noe som naturligvis ikke rettferdiggjør valget om å reise til Syria — noen reagerer med å skyte her i livet, andre med å adoptere to foreldreløs barn. Personlig er jeg ikke tvil om hvem som er helten. For det eneste jeg er overbevist om, når jeg tenker på disse unge mennene, er at dette ikke er deres krig. Hva enn de måtte ha grunner til å delta.»