I HARDT VÆR: Kjell Inge Røkke har måtte tåle sterke beskyldninger om juks og systematiske forsøk på å svekke forpliktelsene hans Aker Seafoods har til å levere fisk til anlegg langs kysten i Nord-Norge. Han raser mot regjeringen som han mener gjør det er umulig å drive lønnsomt.  Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
I HARDT VÆR: Kjell Inge Røkke har måtte tåle sterke beskyldninger om juks og systematiske forsøk på å svekke forpliktelsene hans Aker Seafoods har til å levere fisk til anlegg langs kysten i Nord-Norge. Han raser mot regjeringen som han mener gjør det er umulig å drive lønnsomt. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Hele Norges sutrekopp

Nå kles milliardæren Kjell Inge Røkke naken.

Nå skjønner hele Norge tegninga: Røkke er ikke en Askeladd. Han er Norges mest subsidierte sutrekopp - eller sytpeis som vi sier i Nord-Norge.

I 2012 er torskebestanden i Barentshavet verdens største og på det høyeste nivå siden målingene startet etter krigen. Basert på FAOs tall for fiskekonsum, gir den norske torskekvoten mat til 53 millioner mennesker i ett år. Kjell Inge Røkke kontrollerer 10 % av kvoten, men klarer etter eget sigende ikke å gjøre butikk. Derfor krever han mindre samfunnsansvar og enda mer torsk.

Bente Aasjord
Bente Aasjord Vis mer

I 1990 var torskebestanden på kanten av stupet. «Askeladden Røkke» hadde fisket seg styrtrik i Alaska og begynte å kjøpe opp kriserammet fiskeindustri i Nord-Norge. Det var ikke industrien Røkke ville ha. Det var de tilknyttede trålerne med torskerettigheter. Oppkjøpene fortsatte utover 1990-tallet og ble pyntet med lovende industrivisjoner og store industrianlegg rundhåndet finansiert med statsstøtte fra SND. Dette skulle bli lokomotivene i nord. Langs den kriserammede kysten i nord ropte ordførerne på Røkke. De kommunene som fikk napp, brukte sine politiske kanaler til å sikre Røkke de kvotene han forlangte. På billigsalg. Men etter at Kina begynte å filetere, tilrettela Røkke for å splitte fiskeindustribedriftene og trålerne i to selskaper. I «lokomotivkommunene» så ordførerne tegninga, uroen vokste. Men ikke hos regjeringa, som gav Røkke lov. I følge Røkke er trinn to - den varslede slaktingen av landanleggene «en naturlig prosess» - like naturlig som at han signaliserer at han trenger en enda større andel av torskekvoten.

I takt med at Røkke har sikret seg en stadig større andel av rettighetene i Barentshavet, har Nord-Norge mistet en større og større andel av rettighetene, særlig i kystflåten. Det siste handler om «en naturlig» privatisering av fiskerettighetene i kystflåten fra 1990, som har ført til en omfattende kvotelekkasje fra nord til sør og fra liten til stor. Privatiseringen har særlig rammet små kystkommuner og sjøsamiske områder i nord. I 2005 gikk de rødgrønne til valg på å «tenne lys i husan» i nord og stoppe privatiseringen av fiskeressursene. Som en finnmarking sa til meg: «Dæm tent ikke lys i husan. Dæm stjal sikringan.»

Paradokset er enormt: Mens ulike regjeringer etterkom kravene om særbehandling fra sytpeisen Røkke, har både sjøsamiske og mange andre fiskeriavhengige samfunn langs kysten i nord måttet erkjenne at de ikke er sikret noen rett til fiske. Verken det enstemmige regjeringsoppnevnte Kystfiskeutvalget eller entydige krav fra nordnorske fylkespolitikere om å stoppe nedbygging av kystfiskeflåten, er fulgt opp av regjeringen. Regjeringa er hardt pressa - mellom Røkke og kystbefolkningen i nord. Snart er det valgår. Det er flere enn Røkke som må levere.

Følg oss på Twitter