Hele rikets teater

- Tenk deg, en overfylt kommunal kino i Hammerfest på 60-tallet. Ingolf Rogde raver inn på scenen som Willy Loman i «En handelsreisendes død» så full at publikum vrir på seg og lurer på hvordan det egentlig er stelt med Riksteatret. Han er ikke bare full, men kanon full, og gjennomfører spillet, for det er bare spill, så suverent at han snøvler og sjangler selv når han må vifte på suffløsen for å få en replikk.

Skuespilleren Bjørn Sundquist er ikke i tvil. Riksteatrets besøk i hans hjemby på slutten av 60-tallet er hans livs mest skjellsettende teateropplevelse. Der og da i Hammerfest kino skjønte den unge Sundquist hvilket fantastisk og magisk sted teatret kan være. Rogdes Willy Loman forsterket hans eget ønske om å bli skuespiller.

Alle var der

- Så å si alle i norsk teater har vært innom Riksteatret. Da skuespilleren Odd Remen døde for fire år siden - han var fast ved Riksteatret siden 1952 - kom det penger til blomster fra ansatte ved samtlige norske teatre. Det viste seg at alle en eller annen gang hadde spilt mot Odd, påpeker Ole Lillo-Stenberg, inspisient ved Riksteatret i 22 år og toastmaster ved morgendagens 50-årsjubileumsfeiring i Gamle Logen i Oslo.

Riksteatrets betydning for norsk teaterliv, for nordmenns teaterinteresse og for unge menneskers drøm om å bli skuespillere, kan neppe undervurderes. I 50 år, fra den første oppvarmingsturneen i 1949 med Sigurd Christiansens «En reise i natten», hvor transporten i Nord-Norge foregikk med innleid fiskeskøyte, har dette teatret oppsøkt hver krik og krok av Norge med teater.

Opplevelser

- Selv i vår urbaniseringstid, er det ikke sånn at folk reiser til byene for å se teater. Det er fremdeles viktig at vi sender teater ut. Jeg tror teatret og Riksteatret snarere vil styrke seg framover, for øyeblikksopplevelsene og de nære opplevelsene betyr stadig mer for mennesker i vårt informasjonssamfunn, mener jubileumssesongens og Riksteatrets nåværende sjef, Bente Erichsen.

«Alle» i norsk teater har vært innom Riksteatret, og det er nesten urettferdig å trekke fram noen få. Men det kan nevnes at Per Aabel begynte å turnere for Riksteatret da han pensjonerte seg fra Nationaltheatret, Carsten Byhring var fast ansatt 1980- 88, den kjente jazzgitaristen Robert Normann var Riksteatrets huskomponist 1975- 82 og forfatteren Johan Borgen iscenesatte både «Stormberget» og «Hamlet». Inger Jacobsen, kjent sangartist og revyskuespiller etter krigen, var fast ved Riksteatret fra 1976. Blant andre navn som turnerte i samarbeidsproduksjoner eller som fast ansatte, var Rolf Søder, Elsa Lystad, Rolf Just Nilsen, Rolv Wesenlund, Sølvi Wang, Mona Levin, Noralv Teigen, Per Tofte, Toralv Maurstad, Randi Brænne og Rønnaug Alten. Også dans har teatret sendt ut, fra Ny norsk ballett på 50-tallet til dagens Jo Strømgren.

- Det var ganske tøft å komme rett fra Teaterskolen og inn på Riksteatret og turné i Namdalen, minnes Jon Eikemo, som var fast i ensemblet 1962- 64.

- Det var et klart og uuttalt hierarki under turneene. Det startet øverst fra lengst ansatte dame og ned til den mannlige nykommeren. Jeg fikk derfor de dårligste rommene på hotellene, og den dårligste plassen i bussen: rett ved døra der det trakk.

Men det var en fantastisk læretid. Innstillingen til skuespillerne var utrolig. Ingolf Rogde ga alltid det ypperste og spilte for full kraft, om det var for fem eldre betjenter på en handelsstasjon eller foran tre hundre i et stort teater.

Slit

Jon Eikemo husker at turnélivet ofte kunne være et slit.

- I 1962 reiste vi med båt langs Finnmarkskysten med Leck Fischers «Frisøndag». Vi skulle til Mehamn, men bølgene var 12 meter høye. Vi brukte derfor sju timer på en tur som vanligvis tok én. Forestillingen kom ikke i gang før klokka ti om kvelden, men publikum satt trofast og ventet. Imidlertid var alle i ensemblet så sjøsjuke at vi måtte utplassere spybøtter utenfor scenen. Kulissene kom imot oss, og vi løp ut og inn hele tida.

Eikemo blir varm om hjertet når han snakker om mottakelsen rundt omkring i landet.

Skuespilleren Ole-Jørgen Nilsen turnerte med hurtigruta i oppsetningen «Varmebølge» på 60-tallet. Nilsen spilte svart afrikaner og var sminket deretter. Mens hurtigruta lå til kai, spilte skuespillerne forestillingen, før de gikk om bord i båten igjen og reiste videre.

- Garderobeforholdene var ikke alltid de beste. Jeg rakk derfor ikke alltid å ta av sminken før jeg gikk på hurtigruta igjen. Dette hadde kapteinen observert. Han trodde jeg var en blindpassasjer, og sendte mannskapet ut for å kaste av han neger'n som hele tida snek seg på båten, erindrer Ole-Jørgen Nilsen.

- Riksteatrets historie er full av anekdoter om hvordan teknikerne måtte klatre opp i lysmaster for å finne strøm, og skuespillerne måtte sminke seg over vanndammer fordi det ikke fantes speil, forteller Lillo-Stenberg. En av nestorene i ensemblet, Gustav Adolf Hegh, har fortalt om en turné med Jens Book-Jenssen som gikk over måneder der de bare fikk fri én dag: på kong Haakons dødsdag. De var dessuten forpliktet til å stille dresskledde i selskaper etter kveldens forestilling hvis stedets doktor eller lærer inviterte til det.

- For 40- 50 år siden var det en unik begivenhet når det kom teater til bygda. Sånn er det nok ikke nå lenger, selv om vi fremdeles blir godt mottatt de fleste steder, forklarer Bente Erichsen.

Svimte av

At Riksteatret har vært med på å oppdra norsk teaterpublikum og gjort nordmenn mer kjent med teater, kan det heller ikke herske noen tvil om.

Da Henki Kolstad svimte av i galgen som «Jeppe» midt under en lang og slitsom turné på 70-tallet, styrtet en av medspillerne etter noen sekunder fram på scenen for å spørre om det var en lege i salen. Resultatet var full jubel og stående applaus. Publikum syntes det fikse og moderne regigrepet var storartet. Heldigvis fikk Kolstad hjelp, og publikum lærte formodentlig at virkelighet og illusjon godt kan krysse hverandre.

- Om Riksteatret lever om 50 år? Dersom de andre teatrene lever, gjør Riksteatret det også, fastslår Bente Erichsen.