EN REISE I TID: Joseph Fiennes skal oppklare et mysterium og muligens redde verden i «FlashForward».
EN REISE I TID: Joseph Fiennes skal oppklare et mysterium og muligens redde verden i «FlashForward».Vis mer

Hele verden får blackout og ser framtida

Ganske utrolig «FlashForward» på TV 2 i kveld.

|||TV: La meg sitere fra nyhetene: «All we know for certain is that everyone on the planet seem to have blacked out at the same time.» Intet mindre. Den bibelske syndefloden har fått mange oppdateringer i vår terrorparanoide tidsalder og den siste er en mental blackout som varer i 137 sekunder. Sju milliarder mennesker besvimer samtidig. Etterpå ser Los Angeles — verdens offisielle navle — ut slik byen pleier i katastrofefilmer.

Det viser seg at alle jordas mennesker har sett framtida, nærmere bestemt 29. april 2010, kl. 10.00. Du smiler? Du synes dette allerede lukter «nerdorama» lang vei? Vel, det er dine ord. Uansett, løpet av disse 137 sekundene har klodens innbyggere hver sine framtidssyn og mange blir forstyrret av det de ser, forståelig nok.

Hvem står bak?
En hel verden spør: Hva skjedde? Men det viktige for denne historien er at vi har en FBI-agent i Los Angeles ved navn Mark Benford (Joseph Fiennes) som hadde en særegen visjon: I april 2010 prøver han å finne ut hva som skjedde da alle tok en pause fra hverdagen et halvt år tidligere.

En spesialgruppe opprettes for å finne ut av tingene. Er det Gud som sender ut en advarsel? Prøver en multinasjonal konspirasjon å overta verden? Har Al-Qaida stjålet en duppeditt fra James Bonds roterom?

Etter at «Lost» ble en farsott, har tv-produsenter klekket ut en rekke forsøk på kloninger og det vil ikke overraske meg om «FlashForward» blir en av dem som overlever fødselen. Bare framtida vil vise, men serien er påkostet, profesjonelt utført og pøser på med ingredienser som pleier å virke: Dommedagsprofetier, terrorfrykt, visjoner, følelse av globalt fellesskap og ikke minst enorme doser melodrama.

Britene kommer!
En sak er sikkert: Den britiske invasjonen fortsetter for fullt. I «FlashForward» spilles minst fire viktige roller av briter. Hvorfor? Hvor er de amerikanske talentene? Har marsboerne tatt dem? Har terrorister sendt ut et skuespillervirus?

Som det skulle framgå av min harselering, sliter jeg med å godta premisset i «FlashForward». Eller, alternativt: premisset blir komisk og fiksjonen forstyrres fordi det dynges på med strykere og søte barn. Jeg lar likevel tvilen komme de troende til gode og strekker meg til en firer.

«FlashForward» er fersk som fy — den tredje episoden vises i USA i kveld. Det vil si at hvis verden går under i april neste år, vil vi nordmenn få vite om det bare to uker etter, takket være TV2s årvåkenhet. Det kunne vært verre.