FOTBALLFAN: En sørafrikansk fotballfan venter på åpningsseremonien til fotball-VM i Johannesburg.  Foto: AFP / VALERY HACHE
FOTBALLFAN: En sørafrikansk fotballfan venter på åpningsseremonien til fotball-VM i Johannesburg. Foto: AFP / VALERY HACHEVis mer

Hele verden på banen

I dag begynner TV-sendingene fra fotball-VM i Sør-Afrika, og i morgen begynner kampene. Bak hver eneste pasning ligger lag på lag av fortellinger og atter fortellinger.

||| Fotball forklarer verden, sa den Chicago-bosatte forfatteren Alexandar Hemon fra Sarajevo i et intervju jeg gjorde med ham i Oslo for kort tid siden. Hemon er en av mange intellektuelle som nærmest er hekta på fotball. For ham er fotball morsommere å snakke om enn litteratur.

Han er en venn av Franklin Foer, forfatteren bak boka «Fotball forklarer verden - En (tvilsom) teori om globalisering» (2004, norsk utgave 2005); en fabelaktig blanding av reisereportasje, portrettjournalistikk og politisk analyse som Hemon har forsynt med følgende anbefaling:

«Glitrende skrevet og snedig uttenkt! Den er nødvendig lesning ikke bare for fotballelskere, men for enhver som ønsker å forstå hva som foregår i verden i dag.»

SÅPASS, INTET MINDRE. Det kan være godt å vite for den som sitter med skyldfølelse gjennom TV-kamp etter TV-kamp i de neste ukene og føler at man svikter familie og jobb og dypest sett kaster bort tida. Det er snakk om mer enn pizza, pølser og øl. Tenker man dypt nok, løser man verdensproblemer der man sitter limt til sofaen og følger hvert avspark med den samme intense interesse.

Enkelte kaller fotball en fysisk form for sjakkspill. I likhet med sjakk er også fotballen forsynt med en særdeles rikholdig litteratur, som bruker spillets historiske utvikling, taktikk, strategi, miljø og konkurranser til å belyse tilværelsens mysterier. Ingen av spillene er mer kompliserte enn at nesten enhver kan lære seg de mest elementære regler og teknikker og delta som amatør. Likevel fins det ikke to helt like oppgjør. Det fins altså minst tre lag av fortellinger rundt fotballen; utviklingen av hver enkelt kamp, minner om egen utfoldelse og fortellingen om forholdet mellom «fotball, publikum og samfunn», som Aslak Sira Myhre uttrykker det i forordet til sin utmerkede fotballitterære antologi «En god dag for fotball» (2006).

I siste bind av Jon Michelet & Dag Solstads monumentale fem binds verk om fotball-VM, slår Michelet fast: «Dette er en kollektivroman.» Selvsagt er den det, forfatterne er bipersoner i sine egne bøker, sagafortellere med et grenseløst persongalleri.

Også i år inspirerer fotball-VM fortellinger som ikke er direkte knyttet til de konkurrerende lagene, for eksempel Simen Sætres tre sider lange reportasje fra Soweto i denne ukas Morgenbladet eller Bård Tufte Johansens TV-serie «Fotballkrigen», et uttrykk lånt fra en berømt reportasje av den polske reporteren Ryszard Kapuscinski. Som eneste journalist var han til stede da Honduras og El Salvador gikk til åpen krig etter en VM-kvalifiseringskamp i 1969.

JEG HAR SETT PÅ dvd-filmen «Destination South Africa - The Road to the Finals», nettopp utgitt i Norge. Over tre timer med portretter av hvert eneste av de 32 lagene som deltar i konkurransen. Historien om lagenes vei til sluttspillet er et overdådig lunsjbord av fortellinger, om stolthet og ære, nederlag og skuffelser, helter og skurker, om grusomme tap og plutselige åpninger som ved et lykketreff har brakt laget videre.

Tretten lag er med fra Europa, åtte fra Amerika, seks fra Afrika, fem fra Asia, hvori opptatt Australia og New Zealand. Her historier om mislykte eller fargerike trenere (med Diego Maradona i spissen), overraskende outsidere, om overlegne og forventede gruppeseire (Nederland og Tyskland) og lag som såvidt har heist seg opp fra utrolig dårlige prestasjoner (Frankrikes tap 1-3 for Østerrike og såvidtseier over Færøyene 1-0). Her er bitre revansjer og nasjoner som mot alle odds har karret seg med, ikke minst Argentina, som har gått på noen overraskende smeller underveis.

Men også om politiske konflikter, selvmord og lag som er blitt med takket være «Guds hånd», som det heter (for anledningen i irske aviser etter at Frankrike vant kvalifiseringen). Her er den bitre striden mellom de gamle rivalene Danmark og Sverige; mellom Tjsekkia og Slovakia; til og med kamper mellom land som formelt sett er i krig, Nord-Korea mot Sør-Korea, et oppgjør som måtte spilles på nøytral grunn i Shanghai. Begge lag er med, Nord-Korea for første gang siden 1966. Landet er trolig det eneste som ikke engang tillater at kampene blir vist hjemme på TV.

Optimismen er påfallende hos nesten alle lag, selv om enkelte spillere faktisk røper at de synes det vil være stort bare å nå åttendedelsfinalen.

En afrikansk spiller forklarer at det er viktig å spille bra for folkets skyld, fordi Afrika har så store problemer at fotball er noe av det eneste som gir publikum en stund av glede. Ikke helt ulikt synspunktet til NRK-reporteren Richard Herrmann som i sin bok om engelsk fotball, «Da ballen ble rund» (1976), slår fast at fotballen frelser britiske supportere fra «gråvær, ubetalte regninger, ekteskap, uoppdragne barn, grått hår - og alle de travle, bekymrede problematikerne våre som insisterer på at verden skal være en jammerdal».

Man får i det hele tatt inntrykk av at de afrikanske lagene er de som jubler mest uhemmet over å være med i VM. De er ørner, løver og ikke minst et vertsland som har brukt mer enn 12 ganger så mye som opprinnelig beregnet på å forberede VM, mens det internasjonale fotballforbundet skummer fløten og får inntektene fra TV-overføringene. DVD'en viser de fem praktfulle fotballbanene som er bygd opp i tillegg til fem eksisterende, et pengesluk av store dimensjoner. Hva skal disse mammutarenaene brukes til etter VM? Blir de stående som Sør-Afrikas svar på Colosseum og Akropolis for framtidas turister?

MIN PERSONLIGE HISTORIE om fotball rommer en kort karriere som såkalt senterhalf på et løkkelag på Tåsen i første halvdel av 60-tallet. En viktig posisjon, leser jeg i håndboka «Fotballboken» (1970): «Senterhalfens personlighet og ro skal helst smitte over på det øvrige forsvaret, og når det for alvor røyner på, skal hans erfaringer være til stor hjelp for kameratene.» I praksis var jeg den beste av de dårligste på laget, og fikk derfor ikke lov til å være med i løperrekka. De aller mest håpløse var backer og sto bak meg.

Jeg hadde større opplevelser som tilskuer. Jeg bodde rett ved Ullevål Stadion og så i en periode alt som var av kamper. Små gutter kunne være med voksne inn gratis hvis man overtalte dem til å lyve litt: «Kan ikke du si at du er faren min'a?» Eller vi lånte et kort av et Lyn-medlem som stakk det ut gjennom nettinggjerdet som beskyttet banen.

Dette var store tider. Noen svenske sommerbekjente kom innom høsten 1962 med landskampbilletter. De skulle se Sverige banke Norge. Norge vant for en gangs skyld 2-1. Sverre Andersen sto i buret, og målene ble besørget av Roald «Kniksen» Jensen og Erik Johansen. Sistnevnte var den store helten. Når vi trente på det som kalles «brassespark», kalte vi det å «ta en Erik Johansen».

Jeg glemmer aldri hvor molefonkne de svenske vennene var da de tause reiste tilbake til Åmål. Jeg har aldri sett dem siden.

Den største fotballopplevelsen var likevel et personlig møte med selveste Eusébio fra det portugisiske laget Benfica. Av en eller annen grunn trente han på gressmatta på Ullevål. Vi ungene kunne uten problemer komme oss inn, følge treningen, ta bilder og få autografen hans. Det skulle vært i dag. Eusébio har status som en av tidenes beste spillere, og jeg heier selvsagt på Portugal når de spiller sin første kamp førstkommende tirsdag. Argentineren Eduardo Galeano skildrer Eusébio slik i sin poetiske bok «Fotball i sol og skygge» (1995, norsk utgave 1998):

«Fra fødselen var han bestemt til å pusse sko, selge peanøtter eller rundstjele de uoppmerksomme. Som barn kalte de ham Ninguém: ingen. Han var sønn av en enke og spilte fotball med sine mange brødre på støvete plasser i forstedene fra soloppgang til solnedgang.

Han kom løpende til banene slik som bare dén gjør som har politiet eller elendigheten glefsende i hælene. Og slik, med sine sikksakkskudd, ble han Europamester som tjueåring. De kalte ham Panteren.

I VM i 66 fikk gjennombruddene hans motspillerne til å falle som fluer, og målene hans, fra de utroligste vinkler, forårsaket endeløse ovasjoner.

Den beste spilleren i hele Portugals historie var en afrikaner fra Mosambik. Eusébio: Lange bein, hengende armer, trist blikk

FORTELLINGER, FORTELLINGER. Nils Arne Eggen blir sitert slik i Bente Pedersens bok «Best uten ball»: «Det er med litteratur som med fotball: Du utfører det med hjernen, men opplever det med hjertet.»