Helene Sandvig

Helene Sandvig danker ut både «Hotell Cæsar» og «Offshore», uten å være verken forfyllet eller slem. Hun snakker rett og slett om noe som angår alle, enten vi liker det eller ikke.

Favoritter m.m....

Tre om Helene

I MARS I FJOR

nådde Helene Sandvig målet sitt. Hun ble fast ansatt journalist i Dagbladet. Fire måneder seinere leverte hun sin oppsigelse.NRK ville ha henne, men Helene var i tvil. Kunne hun forlate Dagbladet så fort?- Jeg gikk noen runder med meg selv, ja. Da jeg fikk jobben i Dagbladet, troppet jeg opp på Harald Stanghelles kontor og fikk Dagbla'-boka og lykkønskninger. Jeg var helt skjelven. Men da tilbudet fra NRK kom, så tenkte jeg at «Helene, et sånt tilbud kommer bare én gang. Ta sjansen!» Og da jeg først hadde bestemt meg, var det helt greit.- Hva er det som gjør at du er så interessert i helsestoff? - I hvert fall ikke at jeg er sykelig opptatt av sykdommer, eller er hypokonder selv. Helse er noe som angår alle, vi har alle en kropp, tenner, hår, det er et uuttømmelig tema.- Hva er forskjellen på å jobbe med helsestoff i avis og TV? - Det kan ikke sammenliknes. Jeg savner veldig å skrive, og jeg savner lukta av avis. Men på TV har vi mer tid til å gå i dybden i sakene. Vi har én sending i uka, mens i en avis jobber man mer fra dag til dag.

HELENES BESTEFAR


var journalist. Faren gikk nylig av med pensjon etter 41 år (!) i Aftenposten. Og den ene storebroren har jobbet i Dagens Næringsliv i 17 år.
- Hakkingen fra pappas skrivemaskin og tobakkslukta fra pipa hans var min voggesang da jeg var liten. For meg var det trygghet. Men jeg skulle absolutt ikke bli journalist. Derfor surra jeg rundt på Blindern i årevis før jeg skjønte at jeg måtte ta et valg, ellers kom jeg til å ende som en halvstudert røver. Så jeg søkte i Volda og hadde mine to fineste studieår i den lille vestlandsbygda.

HELENE VOKSTE OPP


på Abildsø i Oslo med mamma, pappa, tre eldre brødre og tvillingsøsteren Anja.
- Abildsø var en grønn lunge mellom alle de stygge drabantbyene, et slags skjermet område. Selv om det hang noen dophuer ved menighetshuset. På Abildsø spilte alle løkkefotball, vi kunne holde på i time etter time. Laget mitt nådde faktisk helt til 2. divisjon.

PÅ VIDEREGÅENDE


ble det slutt med fotballen. Men Helene fortsatte å trene.
- Jeg er flink til å trene, jeg trener tre ganger i uka. Mest aerobic og løping.Og så har jeg bikkja mi, Frøya (5), en engelsk setter, som krever sitt. Jeg sykler med henne hver morgen.«Puls» har gjennomsnittlig 600000 seere hver uke. Helse- og forbrukerstoff er noe av det TV-seere aller helst ser på.- I redaksjonen kaster vi fram ideer og jobber videre med det som virker spennende. Miksen er viktig; vi må passe oss for ikke å bare fokusere på ungdom i et program, for eksempel.

HELENE SER IKKE


på seg selv som en programleder, men som journalist.
- Jeg er med i hele prosessen, jeg kommer ikke bare på jobb, børster håret og går inn i studio for å presentere det andre har gjort. Vi er en redaksjon, og jeg formidler det vi gjør. - Hvordan er det å bruke ansiktet sitt i jobben, istedenfor å kunne gjemme seg bak navnet sitt i en avis? - Det merker jeg ikke noe til, bortsett fra at Dagbladet og noen ukeblader plutselig vil intervjue meg. Men jeg blir ikke gjenkjent på gata, i hvert fall ikke som jeg merker.For seks år siden mistet Helene moren sin. Hun døde av kreft.- Når man har opplevd noe så vondt, så stiller man sterkere når man møter andre som har vært gjennom noe tøft. Sånn sett tror jeg at jeg er blitt en bedre journalist etter at mamma ble syk og døde. Men jeg skulle ønske at hun hadde fått leve lenger. Det er vondt å se en så sterk og flott mamma forsvinne så gradvis, bli spist opp av en sånn grusom sykdom. Jeg har et minne som har brent seg fast på netthinna mi: Anja og jeg var på Radiumhospitalet hos mamma og fikk se strålesalen. Der er det hyller på hyller med menneskemasker, én for hver pasisent som skal ha stråling. Hver maske er konstruert sånn at pasienten ikke skal få mer stråling enn akkurat der hvor de skal ha det. Det gjorde inntrykk. Rommet var som et slags dødskammer. Jeg tenkte «bak hver av de maskene er det et menneske som klamrer seg til livet». Det gjorde meg usigelig trist. Ingenting er jævligere enn å miste noen du er glad i. Men det rare er at vi overlever. Vi mennesker har en styrke som vi ikke vet om før vi virkelig trenger den. - Likevel har du valgt å jobbe med helse. Oppsøker du det triste og vonde? - Nei, herregud, det er da ikke bare sorgen innenfor helse. Dessuten er det ingen som har så mye galgenhumor og selvironi som de som virkelig har det tøft. Jeg blir skikkelig ydmyk og overrasket når jeg ser hvor sterke folk som møter veggen er.

HELENE HAR


ti tantebarn, men ingen unger selv. Ennå.
- Jeg vil gjerne ha barn, men jeg er ikke typen som blir stresset når venninnene mine får barn. Det får komme når det kommer. Men jeg vet at jeg vil ha flere enn ett barn.Et av tantebarna har likevel en spesiell plass hos tante Helene, tvillingsøsteren Anjas datter.- Anja og jeg har alltid vært veldig nære, og da hun fødte, satt jeg på gangen. Aller helst ville jeg være med inn på fødestua, og jeg vet at Anja gjerne ville ha meg der også, men jeg fant ut at akkurat det øyeblikket måtte hun og mannen hennes få ha for seg selv. Men jeg kom inn med en gang etterpå.