Helene Uri lar seg friste til å skrive om seg selv

Det spørs hvor klokt det er.

FLERE TEMAER: Helene Uri har skrevet en roman om å skrive en roman mens det virkelige livet presser seg på med død og mysterier. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
FLERE TEMAER: Helene Uri har skrevet en roman om å skrive en roman mens det virkelige livet presser seg på med død og mysterier. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

ANMELDELSE: «Jeg kan love deg her og nå at jeg aldri kommer til å skrive en bok der jeg selv er med», sier Helene Uri til en venninne i begynnelsen av «Rydde ut».

Hun holder ikke løftet. Det spørs hvor klokt det var.

Kanskje hadde hun ikke noe valg. 28. april 2012 dør Helene Uris mor etter å ha vært alvorlig syk i mange år. Da jobber Uri med en roman om lingvisten Ellinor. Parallelt får Uri vite at hennes ingeniørfarfar var halvt same. Disse tre beretningene er parallelført i «Rydde ut», der vi vekselsvis følger tilblivelsen av romanen om Ellinor, jakten på farfarens historie og Uris sorg over sin avdøde mor, som også blir delvise barndomserindringer og slektshistorie.

Ordenes betydning
«De døde tar med seg stemmene sine, tankene, hendene. Smilet. Lukten av en varm kropp, lyden av tassende skritt over parketten. Når de drar er det ikke annet enn arvede gjenstander og nedarvede ord å klamre seg til. Resten må man finne på», heter det et sted i boka.

Det er den tematiske forbindelsen mellom de tre fortellingene: Alt som blir borte når mennesker dør; ordene og tingenes betydning som forsvinner med de døde, og som vi selv fyller med mening.

Helene Uri lar seg friste til å skrive om seg selv

Det kan handle om en serveringsbolle fra Uris barndomshjem, full av minner for Uri, bare en bolle for alle andre. Det handler om språk som står i fare for å forsvinne når menneskene ikke lenger bruker dem. Språk som det samiske. Noe som er tema både i beretningen om Ellinor, som drar til Finnmark for å kartlegge det samiske språk. Og i Uris leting etter farfarens historie.

Oppramsingspreg
De siste årene har påfallende mange forfattere skrevet om en mor eller far som har gått bort. Med vekslende hell.

For sorg er vanskelig å formulere, den er like allmenn som den er privat, og kan brutalt nok bli både banal og sentimental. Det preger deler av Uris minner om moren — og faren etter hvert.

Det blir liksom både for nært og for fjernt, som om Uri vegrer seg for å gå ordentlig inn i stoffet. I passasjer bærer det preg av oppramsing, spesielt når Uri forteller — eller kartlegger - sin slektshistorie. Som om hun skriver memoarer, nærmest på bestilling. 
   
Heller ikke romanen sitter helt. Det er mange gode passasjer der, men fortellingen blir nokså vag og retningsløs. Endelig er det jakten på Uris mystiske farfar, som Uri leter seg fram til gjennom samtaler med slektninger, fotografier, rene gjetninger. En slags erindringsreise à la den tyske forfatteren W. G. Sebald.

Men også her får fortellingen dette oppramsingspreget og den nokså uforløste avstanden som preger hele «Rydde ut».