GROVKORNET FEELGOODTHRILLER: I Helene Uris nye roman går fire venninner hardt til verks mot menn som bedrar, begrenser og bruker kvinner. Foto: JOHN T. PEDERSEN/Dagbladet
GROVKORNET FEELGOODTHRILLER: I Helene Uris nye roman går fire venninner hardt til verks mot menn som bedrar, begrenser og bruker kvinner. Foto: JOHN T. PEDERSEN/DagbladetVis mer

Helene Uri tar rotta på menn

Underholdende om damer som gjør livet surt for mannssvin.

Les intervju med Helene Uri her.

ANMELDELSE: Mannlige lesere vil antakelig lukke Helene Uris nye roman allerede etter den røffe åpningsscenen. Bukseløs overgriper og sinte kvinner med saks er en fæl kombinasjon. Men risikoen ved å lese videre er ikke så stor som scenen signaliserer:

«Kjerringer» en i store trekk en fandenivoldsk og lettbent fortelling om kvinner som tar saken, eller saksen, i egen hånd.

Hverdagssjåvinisme
Etter åpningen spoler Uri noen uker tilbake. Celeste, Jenna, Frøydis og Ella møtes på et kveldskurs i latin. Kvinnene er ulike, men noen smertepunkter forbinder dem. Kontakten er umiddelbar, som om den skulle være forutbestemt.

Oppglødde beslutter venninnene å danne en klubb mot mannfolk som herser med kvinner.

Damene begynner med hverdagssjåvinistene. De tar en fløyelsmyk tyrann som nekter Jennas senile mor sykehjemsplass. (En datter en da den nærmeste til å ta ansvaret?) Videre går de løs på en sexistisk sjef som tar æren for Celestes jobb, en sjåvinistisk sportsidiot, samt en hevngjerrig professor som motarbeider Ellas akademiske karriere.

Klassisk
Tematikken er urisk (utroskap, kvinnefellesskap, bakvaskelser og misbruk) og konseptet klassisk:

Kvinner som hevner seg på svikefulle menn er rikt representert i litteraturen, fra antikkens Filomela og Medea, til Fay Waldons illsinte kvinne i «En hunndjevels bekjennelser.»

Helene Uri tar rotta på menn

Også krimsjangeren er en litterær inspirasjonskilde for Uri. En allvitende forteller gjør at mange synsvinkler kan holdes åpne, forbrytelser begås, og hemmelighetene er motoren i teksten:

Hvor psycho er egentlig damene, hva er opptakten til åpningsscenen, har Celestes et forhold til Ellas mann, og hvem skriver trusselbrevene Celeste får?

Pratsomt
Kvinnenes aksjoner er ikke de mest raffinerte. Fastlenking i sykehjemskorridoren og forgifting av sportsdrikker — slik at mannfolkas hvite skidresser blir brune bak — er enkelt, nesten plumpt.

Det er likevel ikke de banale innslagene i handlingen som er romanens største problem. Det er omstendeligheten. Kvinnene introduseres veldig grundig, med mye telling og lite showing, scener tværes ut, og stadige oppsummeringer skjemmer.

Enerverende er også damenes rasjonaliseringer for å sannsynliggjøre de ekstreme valgene de tar. Teknikken vitner mest om at motivene deres ikke er egnet til å overbevise leseren i utgangspunktet. Troverdigheten er ikke påtrengende.

Sleivspark
Når «Kjerringer» likevel er ganske god underholdning, skyldes det varmen i kvinnefellesskapet, og noen uforglemmelige skildringer av mødre, fødsler og fosterliv.

Uris store kunnskaper om språk og de litt slemme karakteristikkene setter spiss på det hele. Selv et sleivspark til Knausgård får hun lagt inn.

Blant mursteinromanens absolutte høydepunkter er skildringen av Jennas mor og av Jennas fødsel. I disse partiene får det litterære språket bedre plass, og slående bilder dukker opp. Som i scenen der Jennas far (!) dør under fødselen hennes.

Da han ser «datterens isse som står ut av hustruens skjede som en hårete løk-kuppel på en ortodoks kirke, falt han om. Om han besvimte av glede, utmattelse eller avsky, eller om han rett og slett bare skled i dammen med fostervann, visste ingen.»