Helge Ingstads 100 eventyrlige år

Ingen andre nordmenn i dette århundret har gjort det nødvendig å skrive om verdenshistorien. Helge og Anne Stine Ingstad beviste at de norrøne vikingene kom til Amerika fem hundre år før Columbus. Her forteller Helge Ingstad om sitt eventyrlige liv.

Etter hvert som jeg blir eldre, har jeg tenkt på hvor fint det var å være ung.

Helge Ingstad sitter i den godt brukte lenestolen foran gråsteinspeisen. Ilden spraker og kaster et gult skjær over isbjørnen som ligger strakt ut på det grove furugolvet ved siden av en ulv som endte sine dager for 75 år siden. Oppe på veggen speiles flammene i glassøynene til moskusoksen. I utkanten av lysskjæret henger maleriet av Prikk.

- Prikk er den beste førerhunden jeg har hatt. Uten ham hadde jeg aldri kommet levende fra mitt opphold på Svalbard. Med Prikk i spissen for hundespannet dro jeg øyriket på kryss og tvers. Noen ganger var det snakk om å komme fangstfolk til unnsetning. Prikk kom meg til unnsetning, stoppet spannet i mørket før det bar utfor et høyt stup. Prikk leste tankene mine. Prikk var en nydelig hund. En gang dro vi helt opp til nordspissen av Nordvestlandet i vintermørket, en annen gang helt over til østkysten for å redde en syk fangstmann som bodde mutters aleine i en gissen hytte vinden blåste rett gjennom.

Tre hundreår

Helge Ingstad snakker mens vintermørket senker seg over Vettakollen. Gjennom de smårutede vinduene ser vi Oslo som gløder langt der nede under oss. Det var her oppe han valgte å bo da han sammen med Anne Stine flyttet fra Lillehammer etter krigen. I noen år var han ekstraordinær landssvikdommer. Stedet har han døpt Brattalid etter Eirik Raudes gard på Grønland.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi snakker om et liv som om få dager har vært innom tre hundreår. Om de aller første barneår i Meråker før elektrisiteten gjorde sitt inntog:

- Jeg husker det varme lyset fra parafinlampen vinteraftener. Noen leste, noen tegnet, noen hadde et håndarbeide. Den freden kan jeg ennå mane fram for mitt indre sinn. Jeg tør si det var et kulturelt liv som nå er knust, ikke minst av støy og fjernsynet. Menneskene hadde levd like lykkelig om de ikke hadde hatt elektrisitet, sier den gamle.

Fra 1905 husker han bedre at familien flyttet fra Meråker til Bergen enn unionsoppløsningen og kongeparets komme.

Helge Marcus Ingstad Født i Meråker 30.12.1899. Familien flyttet i 1905 til Bergen. Etter eksamen artium ved Bergen Katedralskole, avla han i 1922 juridisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo. Etter en kort tid som dommerfullmektig, etablerte han advokatpraksis i Levanger (1922- 25) før han brøt over tvert og dro til nordvestterritoriet i Canada hvor han levde som pelsjeger i fire år.   Utga i 1931 «Pelsjegerliv», som ble en litterær sensasjon og er en av hundreårets mest solgte bøker.   Norsk sysselmann på Nordøst-Grønland under den norske okkupasjonen i 1932- 33.   Sysselmann på Svalbard 1933- 35.   Utga «Øst for den store bre» i 1935.   Ekspedisjon til Sierra Madre-fjellene i New Mexico og Mexico på jakt etter Geronimos tapte stamme av apacheindianere 1936- 37.   Utga «Apache-indianerne. Jakten på den tapte stamme» i 1939.   Selvoppnevnt Røde Kors-representant 1940 og fraktet medisiner og andre livsnødvendige forsyninger gjennom frontlinjene.   Utga «Klondyke Bill» 1941.   1945- 47: Ekstraordinær landsviksdommer.   Skrev skuespillet «Siste båt», som ble framført på teater.   Skrev Svalbard-boka «Landet med de kalde kyster» 1948   Overvintret med innlandseskimoene Nunamiut i det nordlige Alaska 1949- 50.   Utga «Nunamiut - blant Alaskas innlands-eskimoer» 1951.   1953: Ekspedisjon til Vest-Grønland sammen med hustru Anne Stine for å studere de gamle norrøne bosetninger.   Utga «Landet under Leidarstjernen» 1959.   1960- 68: Åtte arkeologiske ekspedisjoner sammen med Anne Stine til L'Anse aux Meadows på nordspissen av Newfoundland hvor de fant, gravde ut og påviste at dette var de norrøne vikingbosetninger fra cirka år 1000.   Utga «Vesterveg til Vinland» 1965   Utga «The Norse Discovery of America» 1985.   Utga «Nunamiut Stories» 1987   Utga «The Viking Discovery of America» 1991.   Samlede verker i åtte bind 1999.  Ingstad er æresdoktor ved en rekke universiteter i Norge og Amerika. Han er æresmedlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og kommandør av St. Olavs orden.
Helge Marcus Ingstad Født i Meråker 30.12.1899. Familien flyttet i 1905 til Bergen. Etter eksamen artium ved Bergen Katedralskole, avla han i 1922 juridisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo. Etter en kort tid som dommerfullmektig, etablerte han advokatpraksis i Levanger (1922- 25) før han brøt over tvert og dro til nordvestterritoriet i Canada hvor han levde som pelsjeger i fire år. Utga i 1931 «Pelsjegerliv», som ble en litterær sensasjon og er en av hundreårets mest solgte bøker. Norsk sysselmann på Nordøst-Grønland under den norske okkupasjonen i 1932- 33. Sysselmann på Svalbard 1933- 35. Utga «Øst for den store bre» i 1935. Ekspedisjon til Sierra Madre-fjellene i New Mexico og Mexico på jakt etter Geronimos tapte stamme av apacheindianere 1936- 37. Utga «Apache-indianerne. Jakten på den tapte stamme» i 1939. Selvoppnevnt Røde Kors-representant 1940 og fraktet medisiner og andre livsnødvendige forsyninger gjennom frontlinjene. Utga «Klondyke Bill» 1941. 1945- 47: Ekstraordinær landsviksdommer. Skrev skuespillet «Siste båt», som ble framført på teater. Skrev Svalbard-boka «Landet med de kalde kyster» 1948 Overvintret med innlandseskimoene Nunamiut i det nordlige Alaska 1949- 50. Utga «Nunamiut - blant Alaskas innlands-eskimoer» 1951. 1953: Ekspedisjon til Vest-Grønland sammen med hustru Anne Stine for å studere de gamle norrøne bosetninger. Utga «Landet under Leidarstjernen» 1959. 1960- 68: Åtte arkeologiske ekspedisjoner sammen med Anne Stine til L'Anse aux Meadows på nordspissen av Newfoundland hvor de fant, gravde ut og påviste at dette var de norrøne vikingbosetninger fra cirka år 1000. Utga «Vesterveg til Vinland» 1965 Utga «The Norse Discovery of America» 1985. Utga «Nunamiut Stories» 1987 Utga «The Viking Discovery of America» 1991. Samlede verker i åtte bind 1999. Ingstad er æresdoktor ved en rekke universiteter i Norge og Amerika. Han er æresmedlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og kommandør av St. Olavs orden. Vis mer

Men han husker den første bilen som kom til Bergen, 11. desember 1909. Den tilhørte Christian Ameln litt lenger oppe i gata. - En merkelig affære, sier han og gnir seg på haken.

Han minnes veldig godt oppstandelsen da Bjørnstjerne Bjørnson døde og ble fraktet hjem fra Paris på panserskipet «Norge». Det skulle da også bare mangle, for da var Helge ti år.

Størst inntrykk gjorde svensken Cederström som kom til byen i 1909 med den første flyvemaskinen.

- Dette utrolige mennesket kunne faktisk fly i luften. Han gjorde loops og andre hasardiøse manøvrer som fikk oss til å gispe. Det var et eventyr.

Rottejakt

Helge Ingstad snakker om sin første jakt. Rottejakt. Svære, feite beist som hadde godgjort seg i maltbingene på Hansa bryggeri hvor faren til en kamerat var bryggerimester. De skjøt rotter med luftgevær, fanget dem i feller, trampet dem i hjel. Hver drepte rotte innbrakte ti øre.

Forresten: Første jaktbytte var pelskledde fru Rieber som han skjøt i ryggen med pil. Fra en bue spesiallaget for ham av fru Riebers dreng. Han var sunnmøring. Helge og hans bror beundret denne mannen så enormt at de begynte å rulle på r-ene og etterlikne hans sunnmørske tonefall. Det har de fortsatt med resten av livet.

Tre lidenskaper

Unge Helge hadde tre lidenskaper: sjakk, lyrikk og friluftsliv. Han stakk til fjells sommer som vinter og overnattet ute. 30. desember 1913, på bursdagen, dro han opp på toppen av Ulrikken og la seg på en snøskavl i en tynn sovepose, bare utrustet med en pose julekaker.

- Jeg frøs bitterlig, og hakket slik tenner at jeg nesten ikke fikk i meg julekakene. Tidlig på morgenen dagen etter tutlet jeg meg hjem til Kalfaret.

Hvorfor gjorde han det?

- Det var en drift, snarere enn trangen til å utføre en bedrift. Jeg skulle trosse vanskelighetene.

Opplevelsen skremte ham ikke, snarere tvert imot.

- Skolen var jævlig. Jeg fikk Ng både i norsk skriftlig og muntlig. Det eneste faget jeg fikk Mg i, var latin. Nå var jeg vel heller ikke noen mønsterelev, og kunne sikkert provosere lærerne. Vi analyserte også den gang dikt i filler. Norsklæreren spurte hva Bjørnson hadde ment med en «blåøyet frihet ble oss møtt». Jeg svarte han hadde vel fått seg et blått øye. Og det bedret ikke lærerens inntrykk av meg, sier han. Og ler.

Til tross for lærerne, var Helge Ingstad svært opptatt av lyrikk. Han skrev dikt, både som gymnasiast og seinere. I regi av gymnassamfunnet Hugin vant han en diktkonkurranse. Nordahl Grieg var i stemmeskiftet og var for liten til å delta.

- Nordahl gikk to klasser under meg. Seinere i livet, i Oslo, hadde jeg en god del med ham å gjøre.

- Hvordan var han?

- Impulsiv. Full av lys. Men også naiv. Å snakke med ham var en fest, for han var en mester i å hente fram nye og rare ord. Også Herman Wildenvey og Arnulf Øverland ble mine venner. De var noe eldre enn meg og allerede etablerte da jeg kom til hovedstaden. Vi leste dikt for hverandre. Jeg kjøpte Goethe og Heine i billigutgaver. Bøkene har jeg ennå. Jeg var veldig betatt av Wildenvey. Hans diktsamling «Nyinger» med «Disse vers er ville vekster» omfattet jeg med den største ærødighet. Men Wildenvey var et sørgmodig menneske. Og han ble sørgmodigere med årene. For han var så umåtelig vakker og så populær. Men med årene ble han mindre vakker og mindre populær. Det led han under. Men han var hele tida det selvfølgelige midtpunkt.

I denne kretsen møtte jeg også Nils Lie, Gyldendals legendariske konsulent. Gunnar Larsen, som seinere ble sjefredaktør i Dagbladet, var min studiekamerat og nære venn. Jeg husker han fortalte meg hele opplegget for «Weekend i Evigheten» på min lille hybel i det grønne trehuset i Professor Dahls gate. Huset er for lengst revet. På hybelen en kveld satt også Inge Krokann og hørte mine dikt. Han mente jeg skulle gi dem ut.

- Hva skrev du om?

- Det blir min sak. Men jeg har dem ennå.

- Arthur Omre var også din venn?

- Ja, han ble en nær venn. Vi diskuterte livet og litteraturen. En kveld fortalte han meg hele plottet i «Det Onde Øyet» før han begynte å skrive boken. En annen gang inviterte han meg med til sitt hjem på Oslos østkant. Det opplevde jeg som en stor tillitserklæring, for ellers møtte han bare folk på kafé.

- Bar han preg av sin fortid?

- Han bar ikke preg av noen ting. Han var en verdens vismann. Ingen heimføding. Han brakte med seg et pust av den store verden. Han var i større grad enn de fleste andre en mann jeg følte jeg kunne snakke med.

- Som student, deltok du i det festlige studentmiljø?

- Det fantes ikke noe festlig studentmiljø. Spesielt ikke hos juristene. Siden var jeg i studentmiljøet i Trondheim. Det var noe helt annet. Det kokte og sydet. Men møtene i Studentersamfundet i Oslo var et lyspunkt. Der hørte jeg Kristian Schjelderup. Han gjorde et uforglemmelig inntrykk. Der opplevde jeg Øverlands provokasjoner om å stryke kristenkorset av flagget og heise det rent og rødt. Men best av alle husker jeg den ubetalelige Erling Winsnes. Med sin hese og merkelige stemme holdt han et foredrag han kalte «Mennesket og Kvinden» som begynte slik: «Først satt kvinnene på kjøkkenet i titusener av år og kjemmet hverandres hår. Så en dag kom mannen ut og så at kaffekjelen kokte over. Så oppfant han dampmaskinen»... Winsnes var et syn.

Besatt av sjakk

- Sjakk, Helge Ingstad...

- Sjakk er ikke et spill. Det er en verden for seg. En virkelig fin sjakkoppgave er som et vakkert dikt. Den skal bare ha én løsning, biløsning er ikke brukbart. For meg har sjakk vært en enorm glede og en stor besettelse. Hjemme i Bergen løp jeg etter skolen over til Fridtjof Sæverud, bror til Harald. Vi spilte sjakk, lidenskapelig, så ofte vi hadde en anledning. Harald, derimot, spilte aldri sjakk. Jeg husker ham som en blek og stillfarende gutt. Vi var forbauset over at han sluttet skolen etter annen gym. Han bare gikk der for seg selv. Alle sæverudene var knallrare. Siden i livet husker jeg at han løp omkring, kastet seg ned, la øret mot bakken for å høre at gresset grodde. Etter hvert ble Harald forferdelig morsom.

- Sjakk ble en besettelse, sa du?

- Da jeg kom til Oslo gjorde jeg lite annet i et helt år enn å spille sjakk. Jeg tilbrakte hele dagen i Oslo Schakselskap og spilte. Fra sjakkmiljøet i Bergen husker jeg at den verdensberømte russiske sjakkspiller Nimzowitz kom og skulle spille simultan. Første gang ble det remis. I neste omgang slo jeg ham. Jeg ble stolt som en hane; han ble sur.

- Men du skulle vel studere?

- Etter mitt sjakkår bestemte jeg meg for å skrive denne lidenskapen ut av mitt liv til jeg hadde fått eksamen. Jeg sto opp klokka sju og leste til langt på kveld. I 1922 hadde jeg min embetseksamen med god laud og dro som dommerfullmektig til Trøndelag.

- Du var også journalist?

- I Bergen var jeg sportsjournalist for to aviser samtidig, for Bergens Annoncetidende og Aftenbladet. Jeg skrev mest om fotball, som jeg ikke hadde den minste forstand på. Men fotballen hadde ikke den plass i samfunnslivet den gang som den har i dag. I Oslo tjente jeg penger som nattjournalist i Aftenposten. Jeg har også vært toller, som sommerjobb i 1917. Da skulle jeg møte en konvoi som kom inn fra havet. Jeg gikk om bord og fulgte skipene rundt kysten. Det ga meg en bedre forståelse enn de fleste andre av hva Nordahl Grieg mente i «Vår Ære og vår makt». «Det er krig i Østen. Fraktene går opp»...

Borgerlig snare

- Hvorfor brøt du egentlig opp fra din trygge sakførertilværelse i Levanger?

- Jeg fikk stadig viktigere og større kunder. Banken, rike forretningsfolk. Jeg kjente de usynlige trådende fra det borgerlige samfunn snøre seg omkring meg. Jeg tenkte: Dette er ikke hva jeg vil med livet mitt, jeg vil selv bestemme hva jeg vil bruke det til.

- Bare et siste spørsmål, Ingstad: I de fire årene du var pelsjeger i Nordvest-territoriet i Canada, badet du aldri hele vinteren?

- Nei, er du gal! Men jeg hadde to sett klær, og jeg vasket jo undertøyet mitt. Et par ganger.

«Jeg husker det varme lyset fra parafinlampen vinteraftener.»«Skolen var jævlig. Jeg fikk Ng både i norsk skriftlig og muntlig.»«Sjakk er ikke et spill. Det er en verden for seg.»«Jeg skrev mest om fotball, som jeg ikke hadde den minste forstand på.»

  • Utga i 1931 «Pelsjegerliv», som ble en litterær sensasjon og er en av hundreårets mest solgte bøker.
  • Norsk sysselmann på Nordøst-Grønland under den norske okkupasjonen i 1932- 33.
  • Sysselmann på Svalbard 1933- 35.
  • Utga «Øst for den store bre» i 1935.
  • Ekspedisjon til Sierra Madre-fjellene i New Mexico og Mexico på jakt etter Geronimos tapte stamme av apacheindianere 1936- 37.
  • Utga «Apache-indianerne. Jakten på den tapte stamme» i 1939.
  • Selvoppnevnt Røde Kors-representant 1940 og fraktet medisiner og andre livsnødvendige forsyninger gjennom frontlinjene.
  • Utga «Klondyke Bill» 1941.
  • 1945- 47: Ekstraordinær landsviksdommer.
  • Skrev skuespillet «Siste båt», som ble framført på teater.
  • Skrev Svalbard-boka «Landet med de kalde kyster» 1948
  • Overvintret med innlandseskimoene Nunamiut i det nordlige Alaska 1949- 50.
  • Utga «Nunamiut - blant Alaskas innlands-eskimoer» 1951.
  • 1953: Ekspedisjon til Vest-Grønland sammen med hustru Anne Stine for å studere de gamle norrøne bosetninger.
  • Utga «Landet under Leidarstjernen» 1959.
  • 1960- 68: Åtte arkeologiske ekspedisjoner sammen med Anne Stine til L'Anse aux Meadows på nordspissen av Newfoundland hvor de fant, gravde ut og påviste at dette var de norrøne vikingbosetninger fra cirka år 1000.
  • Utga «Vesterveg til Vinland» 1965
  • Utga «The Norse Discovery of America» 1985.
  • Utga «Nunamiut Stories» 1987
  • Utga «The Viking Discovery of America» 1991.
  • Samlede verker i åtte bind 1999.Ingstad er æresdoktor ved en rekke universiteter i Norge og Amerika. Han er æresmedlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og kommandør av St. Olavs orden.
SJAKK: Helge Ingstad, snart 100, spiller sjakk med vennen Arne Skouen. Partiet endte etter to timer med remis.