Helheten i korrupsjonen

I ET INNLEGG av Odd Nordhaug i Dagbladet 6. juli ble tidligere LO-leder og nåværende styremedlem i Aker Yards, Yngve Hågensen, sterkt kritisert for med insinuasjoner å alliere seg med den korrupsjonsdømte Kjell Inge Røkke, eier av nevnte selskap. I en kommentar dagen etter pekte Sissel Benneche Osvold på hvilke følger det får at Hågensen nekter å kommentere kritikken.Det er bare positivt at liberale kommentatorer får øynene opp for hva Hågensen står for. Samme tendens finner en i Gudleiv Forrs kommentar 9.7. At det finnes en sammenheng mellom hans oppførsel og tilstanden i arbeiderbevegelsen, ble tydeliggjort da Hågensen og hans nestleder i LO, Jan Balstad, for noen år siden fikk et opphold på et vintersportssted finansiert av Røkke. Kritikken fra egne rekker var forsvinnende. I et slikt miljø er det ikke å vente at en møter vaktsomhet i elementære etiske spørsmål.

MEN DETTE temaet går langt ut over en liberalt-etisk og rettsstatlig ramme. Tilbake i 1992 skrev Hågensen (sammen med sentrale DNA-ledere) under det såkalte «Solidaritetsalternativet» - en NOU som var en gavepakke til eiersiden, med krav om bla. redusert lærlingelønn og ledighetstrygd, dempet statlig «inngripen» i arbeidsmarkedet, liberalisering av Arbeidsmiljøloven osv. Kravene er gjennomført i løpet av de tolv år som er gått - sikkert til enstemmig glede for styret i Aker Yards.Ikke minst viktig var det at LOs (og DNAs) ledelse i «Solidaritetsalternativet» lanserte det som et prinsipp at samfunnet skal ha en viss arbeidsledighet. At NHOs (og Høyres) representanter sluttet seg til, var heller ikke overraskende, for denne Kleppe-utredningen kritiserte tidligere regjeringer for å ha tillatt for høy sysselsetting.«Solidaritetsalternativet» ble en sann propagandafrase fra sosialdemokratiets side, for man satset åpenbart på at ingen på «gulvet» ville se etter hva som sto der. Hågensens motvilje mot å ta følgene av sine handlinger viste seg allerede på dette tidspunkt: Da undertegnede i et par kronikker i Dagsavisen i mars 1993 tok opp innholdet i utredningen og antydet at Hågensen (i beste fall) ikke visste hva han hadde skrevet under på, var det bare taushet å få fra LO-lederen. I stedet skjøv han sin sekretær Ellen Stensrud foran seg. Hun hevdet at LO-lederen hadde reservert seg mot de nevnte punkter i innstillingen - en usannhet av reneste vann, som LO omhyggelig unnlot å kommentere, og som til dags dato er blitt forsvart med fordekte midler. Det er tale om en helstøpt anti-sosialistisk kultur, ikke om «uetiske» sidesprang!