Helhetlig utviklings- politikk bra for de fattige

«ER FRAFJORD JOHNSON

bra for de fattige?» spør Arnfinn Nygaard i Dagbladet (28.6.). FN nedprioriteres som arena for utviklingspolitikk, mener han. Han stiller seg også tvilende til at den nye tilnærmingen der gjeldslette og bistand baseres på utviklingslandenes egne fattigdomsstrategier, innebærer noen endring fra de tidligere strukturtilpasningsprogrammene.

FN og Verdensbanken er ikke motpoler eller utskiftbare alternativer. Vi trenger begge i kampen for å nå FNs tusenårsmål. At FN er viktig, viser Norge ved å gi betydelige midler til FNs utviklingsaktiviteter, og ved å arbeide for reformer i FN. Senest for to uker siden overrakte jeg på vegne av seks giverland en pakke med reformforslag til FNs generalsekretær Kofi Annan. Nygaard har rett i at jeg også har fokusert sterkt på de internasjonale finansinstitusjonenes politikk - de har rett og slett størst makt i utviklingssammenheng. Verdensbanken er den største bistandsyteren innenfor helse og utdanning, og i front når det gjelder utviklingsforskning og fattigdomsanalyser. Vi må derfor styrke samarbeidet mellom FN og Verdensbanken.

PROGRAMMENE FOR

strukturtilpasning var ofte feilslåtte og tok for lite hensyn til sosiale konsekvenser av økonomiske reformer. Tilnærmingen der lån og bistand tar utgangspunkt i landenes egne fattigdomsstrategier (PRSP), er derimot en helt annen. Her har utviklingslandene større mulighet til å styre egen utvikling. Riktignok bar de første PRSP,ene preg av hastverksarbeid. Og det har vi kritisert. Det viktigste var imidlertid å sikre at gjeldsletten kom de fattige til gode - noe den har gjort.

De fleste lavinntektsland har nå utviklet egne PRSP,er med en langt bredere tilnærming til fattigdomsreduksjon og en sterkere nasjonal forankring. Strategiene er blitt den mest sentrale rammen for alle giveres innsats i de fattigste landene. Dette er med andre ord langt fra en videreføring av strukturtilpasningsprogrammene.

Når land skal forhandle om lån med Verdensbanken og IMF, legges ikke bare PRSP,ene til grunn, men også en del makroøkonomiske betingelser. Her kan det være grunn til å stille spørsmål om tilstrekkelig fleksibilitet og nasjonal tilpasning. Nettopp derfor har vi foreslått - og fått gjennomslag for - bruk av konsekvensanalyser i forhold til sosiale implikasjoner av en del betingelser. Med andre ord: Vi forholder oss ikke ukritiske til det Verdensbanken og IMF foretar seg.