Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

«Helhetlig utviklingspolitikk» helt uten helhet

Lille Norge kan spille en mer konstruktiv rolle i verden, men da må utviklingspolitikken flyttes ut av det tåkehavet den befinner seg i.

SIDEN NORGE NÅ

internasjonalt først og fremst promoverer seg selv som en humanitær stormakt, har selvsagt hele nasjonen i dag vendt sin oppmerksomhet mot Stortinget. Der arrangeres en høring om regjeringens plan for utvikling i verden; St.meld. nr. 35, (2003-2004). Felles kamp mot fattigdom. En helhetlig utviklingspolitikk. Dette er mitt bidrag, og under lesningen bør en se for seg landets statminister som høytidelig talte til nasjonen ved tusenårsskiftet, og sa at han ønsket at Norge ville bli husket som en bistands- og fredsnasjon. Det er et selvbilde som for-plikter.

1. MELDINGEN ER BASERT

på en fundamental idé: «alle», og da menes det også globalt - er enige i den helhetlige utviklingspolitikken som den norske regjeringen legger frem. Verdens mangfold og historie må retusjeres radikalt for å skape et slikt bilde av verden uten uenighet, uten historiens tyngde, og hvor det ikke finnes mektige grupper som mener at mennesket er født ulikt, at «the risk-society» er den ultimate utopi, og at Sharia eller markedets hånd vil løse fattigdomsproblemene. Realiteten er at sosialdarwinister rundt George W. Bush, islamske fundamentalister eller tilhengere av kastesystemet i India og norske sosialdemokrater deler få om noen utviklingsoppfatninger.

I den regjeringsoppnevnte Makt- og demokratiutredningens bok om dette politikkfeltet skrev jeg at utviklingspolitikken var blitt pidestallisert: Politikken hadde begrunnet seg selv politisk med at den sto over politikken. Den var nasjonens godhetsprosjekt på en global arena politikere flest visste svært lite om. Stortinget har derfor kunnet vedta enstemmig hvordan utviklingsland, fra Brasil til Zambia til Saudi Arabia, skal utvikles! Retorikken om at Regjeringens politikk er rettighetsbasert forsterker budskapet om at den står over politikken. Regjeringen besitter både historiens nøkkel og moralen og ber bare om støtte og penger. Strategien for å få bukt med fattigdommen er derfor grunnleggende og paradoksalt apolitisk og selvpromo-terende på samme tid.

Det første Stortinget må gjøre er å distansere seg fra illusjonen om global enighet om utviklingens mål. Stortinget må i stedet kreve en melding hvor Regjeringen slår fast hvilke verdier og ordninger som den norske nasjonalforsamling ønsker å spre til andre samfunn.

2. MELDINGENS MÅLSETNINGER

bygger gjennomgående på FNs tusenårsmål. De beskrives som realistiske. Idéhistorisk kan de imidlertid best oppfattes som det internasjonale statsamfunns tåkeleggende ønskeliste for fremtidens utvikling. Regjeringen ber f.eks. Stortinget ta stilling til et mål om at likestilling i grunnskoleutdanningen skal realiseres, «fortrinnsvis innen 2005». Altså: Regjeringen ber Stortinget, i fullt alvor, diskutere hvordan en skal få likestilling i grunnutdanningen innen neste år, over hele verden, inkludert land som Afghanistan, Colombia og Etiopia. Hvis Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Carl I. Hagen aksepterer en målsettingsretorikk av denne typen som grunnlag for norsk politikk, vil de signalisere at når Norge vedtar sin «helhetlige» utviklingspolitikk er den faktiske utviklingen i verden irrelevant.

Det er oppsiktsvekkende at Regjeringen legger frem - i 2004 - en melding om en «helhetlig» utviklingspolitikk og kampen mot fattigdommen i verden som ikke inneholder noen analyse av det som preger verdensutviklingen. Den har for eksempel ikke et ord om konsekvensene av Bush-regjeringens utenrikspolikk eller om fremveksten av fundamentalisme og terrorisme. Meldingen opererer som om ingen i verden diskuterer faren for konflikt mellom religioner og sivilisasjoner - enda utviklingshjelp i områder der Norge arbeider (som i de palestinske områder, Afghanistan, Afrikas Horn, Bangladesh) ofte fortolkes inn i slike motsetninger.

Om Stortinget aksepterer en melding som er taus om det som mer enn noe annet vil ramme inn utviklingspolitikken i årene som kommer, vil det heller ikke kunne stille de fundamentale spørsmålene: Skal utviklingspolitikken være et middel i kampen mot fundamentalisme (og er det tjenlig utenrikspolitisk strategi i et slikt perspektiv å finansiere titalls fundamentalistiske misjonsorganisasjoner - som Levende Ord, Pinsevennene og De Frie Evangeliske forsamlinger - sitt arbeid i andre land over Utenriksdepartementets budsjett)? Og hvordan skal kampen mot fattigdommen forholde seg til maktforhold i verden? Og hvem er de allierte? USA? EU? Lichtenstein? Eller hvem? Regjeringen og Kristelig Folkeparti behandler ikke denne virkeligheten, men Stortinget kan ikke unnlate å be om en avklaring.

3. I MER ENN ET TIÅR

har den norske stat aktivt forsøkt å knytte utviklingshjelp til konfliktløsning og fredsbygging, men meldingen behandler verken dilemmaer i den erklærte rollen som nøytral tilrettelegger for partene, eller den nasjonale eufori om Norges internasjonale betydning.

Ideen om nøytral tilrettelegger overser sentrale trekk ved konfliktsituasjoner: Tilretteleggeren vil alltid bare anerkjenne bestemte politiske krefter som «partnere», som de slik gir legitimitet og tilgang til store økonomiske ressurser fra «giverne». Fasilitator-rollen er derfor aldri nøytral, men påvirker interne forhold på helt vesentlige områder og det er illevarslende at Regjeringen ikke overhodet berører så fundamentale spørsmål. Norsk fredspolitikk må bygge på inngående landkunnskap og klare mål, og kan ikke hvile seg i ansvarsfraskrivende retorikk om «nøytral tilrettelegger».

Det offentlige selvbildet er uten tilretteleggerrollens beskjedenhet. Norge skapte fred i Midt-Østen, og minister Hilde Frafjord Johnsern løste egenhendig floken i Sudan (i følge norske medier har hun gjort dette flere ganger). Meldingen har ingen realistisk analyse av Norges rolle og ansvar. Regjeringen kan for eksempel ikke ta all ære for fredsavtalen mellom Khartoum-regjeringen og SPLA-geriljaen, uten også å ta noe ansvar for den humanitære katastrofen i Darfur, som ble utløst av et opprør mot denne fredsprosessens ekskluderende karakter. Den har heller ingen analyser av Norges muligheter, i forhold til for eksempel USA, EU, regionale organisasjoner ol.

Meldingens retorikk er politisk uansvarlig, fordi disse reelle spørsmålene ikke blir tatt opp. Til tross for at Norge har spilt til tider svært viktige roller i Sudan, Guatemala, i Eritrea og på Sri Lanka så har Stortinget aldri diskutert norske mål og virkemidler. Kan Stortinget akseptere en melding om en «helhetlig utviklingspolitikk» som ikke tar opp dette? I så fall vil det opprettholde utviklingspolitikken som politisk umoden og Stortinget som applauderende tilskuere. Dette er spesielt urovekkende, siden Regjeringens beslutning om å omforme Utenriksdepartemetet til et forvaltningsorgan for norsk utviklingspolitikk, gjorde utviklingspolitikken til norsk utenrikspolitikks faktiske kjerneaktivitet.

4. REGJERINGEN HAR

lagt frem en melding for Stortinget som den i bunn og grunn mener både Historien har bevist riktigheten av og som alle er enige om.

Helt i tråd med tradisjonen på feltet og Stortingets faktiske rolle plasseres utviklingspolitikken over den vanlige politikken. Stortinget har stort sett abdisert sin kontrollfunksjon overfor den. Historisk har det gjennomgående vært mest opptatt av hva enkelte politikere halvt harselerende har kalt «skammens grense», dvs. bistandsbudsjettets størrelse, oppfattet som selve målet på nasjonens samvittighet, som en nasjonal identitetsmarkør i globaliseringsepoken. Og ved at denne summen økes (før høringen har Regjeringen lekket at budsjettet vil øke med 1,5 milliarder neste år), håper alle å få sin del, og den nasjonale enig-heten kan forsterkes - på et nytt nivå.

Men skal norsk utviklingspolitikk gjøres mer gjennomtenkt og mer presis har Norge mye å lære av USA og andre vestlige land. I USA organiseres store høringer om utviklingen i Afghanistan og USAs rolle, om Nicaragua, om Irak, og om kampen mot terrorismen, og embetsmenn og regjeringsmedlemmer må forklare seg i detalj om amerikansk politikk. I Norge har Stortinget aldri organisert en slik høring om konkret utenrikspolitikk, selv om Norge har spilt en viktig rolle i Sudan, Guatemala, på Sri Lanka, i Eritrea osv. Ingen minister har noengang måttet forklare seg i detalj om hvordan vel 2 milliarder er brukt i Sudan, eller hva som har vært norsk politikk på Sri Lanka eller på Afrikas Horn. Høringer er selvsagt ikke i seg selv en garanti for en gjennomtenkt politikk, men uten høringer vil nasjonens dannelse rammes og Regjeringen vil ikke underkastes Stortingets reelle kontroll.

DET FORPLIKTER

å være nasjonalforsamøling i et land som internasjonalt promoverer seg selv som humanitær stormakt. Lille Norge kan spille en mer konstruktiv rolle i verden, men da må politikken flyttes ut av det sinnelagsetiske tåkehav den befinner seg i, og Stortingets politikere må be om realistiske analyser av verdenssituasjonen, mål og strategier tilpasset lokale og internasjonale rammebetingelser, og det må gjøres tydelig hvilke verdier Norge vil spre til ver-den.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media