OVERSER HØYREEKSTREMISME: «Det er lettere å få samfunnets blikk rettet mot islamistisk radikalisering enn mot høyreekstremisme», skriver Antirasistisk senters leder. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
OVERSER HØYREEKSTREMISME: «Det er lettere å få samfunnets blikk rettet mot islamistisk radikalisering enn mot høyreekstremisme», skriver Antirasistisk senters leder. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Helhetssyn på ekstremisme

Det virker som at vi betrakter etniske nordmenn som grunnleggende ufarlige selv når hatet står i lys lue omkring dem.

Debattinnlegg

Før 22. juli var det norske samfunnet blindt på det ene øyet hva gjaldt trusselen fra ekstremt hold. Mens det var sterkt fokus på ekstreme islamister, fulgte ikke engang Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i særlig grad med på ytre høyre fløy. Det er en feil vi ikke har lov til å gjenta.

Antirasistisk Senter forsøker å gjøre sin del av jobben med å samle og dele presis informasjon om islamistisk radikalisering. Det virker imidlertid som at det forblir lettere å få samfunnets blikk rettet mot dette problemet enn mot høyreekstremisme, selv i et Europa hvor høyreekstremt hat utgjør en trussel på et vis vi ikke har opplevd på ganske mange år. Det kan lett framstå som at bekymringsfulle hendelser knyttet til islamsk ekstremisme kommer tettere enn hendelser knyttet til høyreekstreme. Dette handler imidlertid i stor grad om hva man er rede til å se. Fra presumptivt høyreekstremt hold har vi også etter 22. juli opplevd flere alvorlige voldshandlinger. I vår ble den tidligere lederen for Ungdom mot rasisme brutalt slått ned utenfor sitt hjem. Hun går nå med voldsalarm fordi politiet vurderer trusselnivået som høyt, og hun har trukket seg fra offentlig debatt. Nylig opplevde vi også et knivangrep på en 16-åring utenfor Blitz, ledsaget av nazistiske slagord. En ungdom blir nesten drept i Oslo sentrum på grunn av sine holdninger, men stillheten er henimot total.

Mens drapet på en antirasist i Hellas har fått internasjonal oppmerksomhet, er norsk offentlighet rask til å henvise hendelser knyttet til høyreekstremisme til offentlighetens bakgård. At det er så lett å godta at en markant antirasistisk talsperson forsvinner fra ordskiftet, vitner om en offentlighet som er foruroligende skjev. Ytringsfrihetsdebatten er intens så lenge den handler om høyreekstreme ytringer, men forstummer når det er snakk om høyreekstrem vold mot andres ytringer. Hadde det eksistert et Syria for høyreekstremister, er vi i liten tvil om at noen norske høyreekstremister ville ha vært der, slik det i apartheidtiden var nordmenn som oppsøkte Sør-Afrika og Rhodesia, og slik nordmenn i enda tidligere tider vervet seg til hirden og SS. Det høyreekstreme hatet gir seg i dag til kjenne på andre vis, først og fremst gjennom Internett, og ikke minst i kommentarfeltene. Flere av eksemplene vi har sett i den seinere tid, inneholder oppfordringer til folkemord.

Spørsmålet er hvorfor det norske samfunnet forblir nokså ubekymret over dette hatet selv etter at vi har opplevd at en deltaker i kommentarfelt og på blogger begikk de verste terrorhandlingene på norsk jord i fredstid. Det virker simpelthen som at vi stadig betrakter etniske nordmenn som grunnleggende ufarlige selv når hatet står i lys lue omkring dem.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.