Hell i spill

«Vil du bli millionær» spørres det i årets første, store feel good-film. Svaret er ingen overraskelse. Akkurat som slutten på «Slumdog Millionaire».

FILM: «Hell i spill, uhell i kjærlighet», heter det. Det store spørsmålet som stilles i dette feel good-dramaet er om det er mulig å oppnå begge deler. Hvis vi skal tro på denne allerede tungt prisbehengte filmen, bys følgende svaralternativer: A for «ja», B for «absolutt», C for «helt sikkert» eller D for «garantert».

«Beste film»

Regissør Danny Boyle traff både publikum, kritikere og hovedåren i tida med den hardslående og helsvarte dopkomedien «Trainspotting» i 1996. Siden har han med vekslende hell forsøkt seg på svært forskjellige prosjekter. «Slumdog Millionaire» er en av hans bredeste filmer på lang tid og ble nylig tildelt fire Golden Globe-priser, blant annet for beste film og regi.

Dirrende, klam hete

Filmen er basert på romanen «Q & A» av Vikas Swarup og handler om en ung mann som er i ferd med å vinne toppremien i den indiske versjonen av «Vil du bli millionær». Så langt har han svart riktig på hvert eneste spørsmål - og det kan da ikke stemme? Hvem er hans medsammensvorne? Hvordan jukser han? Hvordan kan en gutt fra slummen i Bombay vite så mye? Politiet blir tilkalt, og i løpet av ganske brutale forhør må stakkaren gjøre rede for seg. Hvert eneste spørsmål i konkurransen illustreres med en dramatisk opplevelse fra guttens fortid, som er ganske fargerik, for å si det forsiktig. Dette er en dramaturgisk konstruksjon som ikke står helt fjellstøtt, men Boyle klarer, godt hjulpet av et svært sympatisk ensemble og rikelig med farger, lukt og dramatikk å glatte pent over ujevnhetene. Bilder og lyd gjør også sitt og fyller kinosalen med dirrende, klam hete, kakofonisk lyd og intense lukter, både gode og mindre gode. Et godt alternativ til å besøke en av verdens tragiske slumområder i virkeligheten.

Optimistisk

«Slumdog Millionaire» slår fast er at det er ingen spøk å vokse opp på en søppelfylling i Mumbai. I en alder av ti har hovedpersonen sett mer tragedie og brutalitet enn de fleste opplever hele livet. Men selv om handlingen iblant minner om en ekstremvold-utgave av «Oliver Twist», er dette i hovedsak en optimistisk film.

Kombinert med solid håndverk gjør det den til en ubetinget suksess. Selv om det bys på til dels ganske bitter samfunnskritikk og -kommentar, dveles det aldri ved tristessen. Den ubehagelige virkeligheten kommer aldri i veien for varmen, humoren - og romantikken. Dette er en film som mange kan - og vil - like, en passe sterk krydret sak. Den inneholder en god klype chili, men helheten er nærmere «medium» enn «hot». Og er ikke det akkurat slik de fleste av oss liker vår underholdning servert?