Hellas? Hvor er det?

I våre dager stilles det krav til en ferie. Med andre ord: Når du kommer hjem og folk spør hvordan du har hatt det, bør du ha mer å vise til enn brunfargen. En god etter-ferie-historie bør inneholde adjektiv som «pittoresk», «idyllisk», «annerledes», «utrolig spennende», «interessant», «eksotisk» og ha noe om «lokalbefolkning», «mat og drikke», «spennende mennesker», «kultur», «natteliv» og «flørt». Den bør dessuten ha minst én opplevelse, som du påstår at du aldri vil glemme. Denne artikkelen tar sikte på å bevise at øyhopping i Oslo-fjorden til 60 kroner i grunnpris (som det heter i pakketur-brosjyrene) kan oppfylle alle disse kravene.

- DEM SOM HAR KLATRA OVER gjerdet kan bare pelle seg tilbake! Denna båten er full.

Høyttalerstemmen avbryter bryskt Ricky Martin. En unge med brasiliansk landslagstrøye og propell-caps tråkker en mann med svetteglinsende ølmage på tærne. Ei pierca jente kysser en fyr som ser ut som han heller vil røyke. Tre engelskmenn i svarte T-skjorter og grå dressbukser setter seg ned ved føttene mine, akkurat der hvor noen har sølt noe seigt. Strengt tatt kunne vi befunnet oss hvor som helst i verden. Sola eier dagen, og jeg håper de engelske gutta har sun-block. Båten legger fra kai. Jeg noterer «godkjent avreise».

- VEIT DERE HVA DETTA ER?

Om John ser lurt på oss er umulig å si, for solbrillene hans er så mørke. Men det høres sånn ut på stemmen. Han sitter sammen med Erik på ei tretralle utenfor det gamle hvite huset som en gang - ifølge John - var hospital for lungesyke barn og som nå er sommerbutikken på Bleikøya. Det er blant annet takket være John, hvis familie har hatt hytte på Bleikøya siden 1923, at jeg på første stopp kan krysse av under «kontakt med lokalbefolkning» på lista. John og Erik ser ut som de tar seg en helt vanlig, avkjølende pils i varmen. Det gjør de ikke:

- Detta er trallepils , sier John.

- Når fatter'n min og de andre mannfolka kom med halvfire-båten fra byen da jeg var guttunge, tok dem seg alltid en pils her på tralla. Nå gjør vi det. Det er tradisjon, sier John.

- En så god tradisjon at du ikke trenger å ha vært på jobben først for å følge den, sier en damestemme fra butikktrappa.

- Det holder med en hard dag på stranda.

VI RUSLER langs ei smal sti, løper gjennom ei eng med rødkløver og hundekjeks og krysser av for «naturopplevelser». Ved stranda på baksida av øya treffer vi Per Erik Wiger. Han har feriert på Bleikøya siden tidlig 60-tall.

- Det sies at Max Manus gjemte seg her under krigen. Noen påstår at det ble funnet et eksemplar av «Mein Kampf» med kniv igjennom etterpå. Det er mulig det er en røverhistorie, men god er den, sier Per Erik, og legger utfyllende til:

- Det var liksom Max Manus som hadde stukket den kniven gjennom boka, da

Vi rekker akkurat ikke båten når vi kommer tilbake til brygga ved tralla og butikken. På brygga sitter Nachet Rydeng (29) fra København. Hun har solbriller og en mobiltelefon som ringer med en gang hun legger på.

- Jeg har akkurat flyttet til Oslo. Vennene mine spør hva i all verden jeg skal her oppe. Hvorfor jeg ikke heller flytter til New York eller Milano. Helt til jeg tar dem med ut hit. Da skjønner de mer. Her er utrolig dejlig, sier Nachette. Så ringer telefonen hennes.

- DET ER BÅDE ØKONOMISKE OG METEOROLOGISKE årsaker til å besøke Gressholmen: Her får du pils og ordentlig mat. Ja, og så er det fint for OBOS her. Det var den meteorologiske grunnen, sier Tore Westgård og Terje Aker. Sankt-bernhardshunden OBOS rister vannet ut av pelsen.

- Faen, OBOS, sier eier Terje.

Gressholmen har øyenes eneste ordentlige restaurant.

- Rekesmørbrød, karbonade med speilegg eller rekebolle, spør servitrisen på Gressholmen kro.

Det blir rekebolle og pils. Heldigvis har vi juksa litt og allerede krysset av i den kulinariske kollonnen. Den dårlige samvittigheten for å ha jukset forsvinner med innføringen av en ny kollonne: «Traff kjendis». Under nesten hele måltidet sitter en aldeles nysolet Kjetil Rollnes på bordet rett bak oss. Litt lenger unna sitter riksmeklingsmann Reidar Webster. Han har T-skjorte med reklame for Vinmonopolet og er like brun som på TV.

VI MISTER SISTE BÅT TIL VIPPETANGEN, men vi er iferd med å få feriestemning og sier bare «det ordner seg» til hverandre. Rundt bordene spretter små, søte kaniner, Lenny Kravitz synger og rundt restaurant-terrassen henger lyspærer i rødt og blått. Hvem vet hva som skjer når de tennes?

Klokka ti er det bare oss og betjeningen igjen.

- Hvordan dere kommer til Langøyene nå? gliser en kar som plutselig står i døråpningen.

- Ja.

- Med meg for eksempel, sier han.

Sånn havner vi i en rask båt med Sigurd (23), yngste ledd i Ulvøyas aller eldste slekt. Han er lommekjent i fjorden og skal begynne på skipperskole til høsten.

- Øyloffing? Bli med meg på øysafari imorgen! roper han etter å ha satt oss i land på Langøyene. Vi roper «ja, kanskje» og vinker, og selvom Sigurd kanskje ikke er enig tar vi oss friheten å krysse av for «ferieflørt».

VI KRYSSER EI GRØNN slette som en gang var søppeldynge, og føler spenning i kroppen når vi får en flokk med frittgående høner og to haner etter oss. Vi legger soverposene nesten helt nede ved vannet, på et sted hvor bakken nesten ikke heller, og vi har utsikt til Holmenkollbakken, Nesoddtangen og bilene på Mosseveien. Vi har med hvitvin som vi drikker av plastglass, og det eneste vi hører er bølgeskvulp og fjern motorbåtdur. Hva mer kan man kreve for å oppfylle kravet til «romantisk»? Rett før øynene glir igjen, skjærer et stjerneskudd den klare himmelen. Det kvalifiserer til et hemmelig ønske og kryss for «skjellsettende opplevelse». I tilfelle ønsket går i oppfyllelse, lager vi en «opplevelse som forandret livet mitt»-kollonne.

VI GÅR I LAND på Munkebryggen på Hovedøya nøyaktig ett døgn etter at vi la ut fra Vippetangen. Under et skyggefullt lønnetre inntar vi dagens første måltid med utsikt til ruinene av et munkekloster fra 1100-tallet. Så rusler vi forbi restene av folkebadet fra begynnelsen av århundret og går innom den slitne, men ærverdige kommandantboligen. Å referere til noe om kultur er viktig i enkelte fora når det blir snakk om ferie - kryss for «kulturopplevelser».

På kafeteriaen får vi låne telefon og ringer Sigurd om øysafarien. Litt fordi vi er så lite snobbete at vi faktisk kan innrømme å ha vært på én utflukt i løpet av ferien, litt fordi vi vil ha bilde av en mann som stuper, men mest fordi vi vil ha bedre samvittighet for krysset i ferieflørt-kollonnen.

- Stupe? Jeg? Glem det. Jeg har veddemål med gutta om å bade færrest ganger i løpet av sommeren. Jeg hater å bade, sier Sigurd, men som den gentlemannen han er kommer han med et alternativ:

- Vil dere snakke med en som bor i ei fiskeskøyte hele året?

Sånn treffer vi Paul Viktor Wiker (34) som har bodd i fiskeskøyta Viking Senior i ti år, ikke har vaskemaskin, men hengekøyer på dekk og står opp tidlig om morgenen vår, sommer og høst for å tisse over rekka og se ringene spre seg i Oslo-fjorden. Stupe gjør han også.

VI ANKOMMER Lindøya sent på ettermiddagen: Sigurd har vist oss Østre og Vestre Skjærholme hvor det har bodd jordrotter, båten til Bastesen og nakenstranda på østsida av Langøyene.

- Her er det ikke mye annet enn hytter, men værsågod, sier Sigurd.

Vi rusler gjennom grillmiddagslukt på trange stier mellom høye hekker som skjuler små kolonihagehytter med - skal man tro ryktene - hytteeiere som vil være for seg selv, uten turister fra fastlandet. Ytterst på et måkeskjær tar vi ettermiddagsdukkerten. Så vender vi nesa mot byen.

- Nå, fant dere ikke noe sted å gjøre av dere? spør to karer som bakser med en båt ved ei lita gul hytte.

- Joda. Men vi må videre. Vi er på alternativ øyhopping. Sånn for oss som ikke har tid og råd til å loffe i Hellas, sier vi.

- Hellas? sier de.

- Når det er snakk om øyhopping er det jo bare her og Danmark som gjelder.