Da likestillingsminister Linda Hofstad Helleland holdt konferanse om kjønnsbalanse i toppledelsen i næringslivet, luftet styreleder i Norgesgruppen Knut Hartvig Johannson følgende spørsmål:

- Bør vi ikke satse maksimalt på at kvinnene gis de beste mulighetene til å realisere egne personlige ønsker, så får kjønnsfordelingen bli som den blir uten at det på forhånd settes en såkalt riktig 50/50-fordeling?

En tydelig provosert likestillingsminister avfeide innspillet som «en dårlig holdning» på lik linje med å mene at kvinner ønsker å stå hjemme ved kjøkkenbenken, og forsikret Johannson om at kvinner og menn har like forutsetninger til å ende opp som toppledere.

Strukturell diskriminering har eksistert og er fremdeles å finne i 2018. Det har hindret kvinner i å entre jobbmarkedet, det reduserer sannsynligheten for å bli innkalt til jobbintervju for de med utenlandske navn i søknaden, og det frarøver menn selvstendig opptjeningsrett til pappaperm.

Teknologisk og økonomisk fremgang har frigjort kvinner til å bli mer yrkesaktive. Etter at den sekulære- og feministiske bevegelsen tok opp kampen mot kulturell forskjellsbehandling har det skjedd en utvikling til det bedre, men ikke like langt som kanskje mange forventet; en fullstendig 50/50 utflating på alle felt.