MOT TOPPEN: Menn og kvinner ser ut til å velge forskjellige karriereveier. - Mer likestilling betyr mer frihet til å velge ut i fra egne iboende preferanser. Fra et evolusjonært perspektiv gir det mening at vi ser en forskjell mellom menn og kvinner i livsstrategier, inkludert karrierevalg, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjon: Tor Martin Austad
MOT TOPPEN: Menn og kvinner ser ut til å velge forskjellige karriereveier. - Mer likestilling betyr mer frihet til å velge ut i fra egne iboende preferanser. Fra et evolusjonært perspektiv gir det mening at vi ser en forskjell mellom menn og kvinner i livsstrategier, inkludert karrierevalg, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjon: Tor Martin AustadVis mer

Heller ikke i et likestilt samfunn vil menn og kvinner velge det samme

Få menn, men færre kvinner når toppen i næringslivet. Noe av svaret kan ligge i våre evolverte preferanser.

Meninger

Da likestillingsminister Linda Hofstad Helleland holdt konferanse om kjønnsbalanse i toppledelsen i næringslivet, luftet styreleder i Norgesgruppen Knut Hartvig Johannson følgende spørsmål:

Spaltist

Tor Martin Austad

er MSc i human adferdsbiologi med hovedfag innen seksuell seleksjon og -adferd hos mennesker. Han jobber nå som selvstendig næringsdrivende i Visual Lab AS hvor det lages kunnskaps- og forskningsformidlende animasjoner.

Siste publiserte innlegg

- Bør vi ikke satse maksimalt på at kvinnene gis de beste mulighetene til å realisere egne personlige ønsker, så får kjønnsfordelingen bli som den blir uten at det på forhånd settes en såkalt riktig 50/50-fordeling?

En tydelig provosert likestillingsminister avfeide innspillet som «en dårlig holdning» på lik linje med å mene at kvinner ønsker å stå hjemme ved kjøkkenbenken, og forsikret Johannson om at kvinner og menn har like forutsetninger til å ende opp som toppledere.

Strukturell diskriminering har eksistert og er fremdeles å finne i 2018. Det har hindret kvinner i å entre jobbmarkedet, det reduserer sannsynligheten for å bli innkalt til jobbintervju for de med utenlandske navn i søknaden, og det frarøver menn selvstendig opptjeningsrett til pappaperm.

Teknologisk og økonomisk fremgang har frigjort kvinner til å bli mer yrkesaktive. Etter at den sekulære- og feministiske bevegelsen tok opp kampen mot kulturell forskjellsbehandling har det skjedd en utvikling til det bedre, men ikke like langt som kanskje mange forventet; en fullstendig 50/50 utflating på alle felt.

Samtidig som de strukturelle forskjellbehandlingene har blitt gradvis svekket, blir det vanskeligere å forklare de kjønnsforskjellene som fremdeles er fremtredende. Likestillingsparadokset er at de mer likestilte landene som Norge faktisk viser en større kjønnsdeling i jobbmarkedet enn hos de dårligere likestilte landene, ikke mindre.

Mer likestilling betyr mer frihet til å velge ut i fra egne iboende preferanser. Fra et evolusjonært perspektiv gir det mening at vi ser en forskjell mellom menn og kvinner i livsstrategier, inkludert karrierevalg, når personlige preferanser får uttrykke seg friere i et mindre begrenset samfunn. Det blir derfor et relevant spørsmål som Johannson bringer på banen.

Det er lite sannsynlig at strukturell diskriminering og stereotypi alene kan redegjøre for hvorfor 1% av tannhelsesekretærer er menn eller 1% rørleggere er kvinner. For at vi skal få en mer nyansert forståelse av hvorfor færre kvinner går inn i private lederstillinger må vi se på alle faktorene som spiller inn, uten å måtte velge mellom vitenskapsbasert forståelse av kjønnene og likestilling mellom kjønnene.

Det er mange ulike kriterier som må ligge til grunn for å sikre en topplederstilling. Ikke bare like muligheter men også personlige preferanser, ferdigheter, interesser og erfaring. Følgende er ikke et forsøk på å forklare en skeiv kjønnsfordeling i topplederstillinger basert på ulike særegne ferdigheter blant kvinner og menn. Kvinnene i slike lederstillinger kan være minst like kvalifisert som det større antallet av menn er. Snarere er det en beskrivelse på hvordan en evolusjonshistorie med ulikt seleksjonspress har ført til kjønnstypiske preferanser, som videre kan bidra til i en asymmetrisk kjønnsfordeling i topplederstillinger. Det er altså en kvantitativ beskrivelse, ikke en kvalitativ.

Forskning fra hjerneforskning, genetikk, biologi og antropologi peker på det samme: Det finnes gjennomsnittlige psykologiske ulikheter blant menn og kvinner. Disse fagene bygger på det evolusjonspsykologien videre kan forutse; der menn og kvinner har måttet løse ulike adaptive problemer har det resultert i en rekke emosjonelle og kognitive trekk som avviker i større eller mindre grad mellom kjønnene.

Ulik makepreferanse er ett eksempel på psykologiske kjønnsforskjeller formet av evolusjonen. Streben etter høyere økonomisk- og sosial status er et annet.

Fra et evolusjonært perspektiv har den reproduktive gevinsten i forhold til kostnaden vært mye høyere for menn. Uansett hvor mye ressurser og makt en kvinne kan skaffe er hun biologisk begrenset i antall barn hun kan lage. Det er derimot ikke menn. En økt akkumulering av formue har altså ikke gitt kvinner en økning i reproduktiv suksess på samme måte som hos menn, hvor en høyere inntekt kan linkes til høyere reproduktiv suksess.

Som hos alle andre pattedyr har menn sin reproduktive suksess alltid vært begrenset av tilgang til hunner å befrukte. Når hunnene har en vesentlig høyere foreldreinvestering vil de også være de mer kresne i valg av make. Våre kvinnelige forfedre med preferanse for en partner som kan anskaffe mat, beskyttelse og økonomisk trygghet har selektert frem menn som kan skaffe slike goder. Som følge har seleksjonspresset i stor grad vært ulikt for de to kjønnene, med ulike preferanser, aspirasjoner og optimale livstrategier som resultat.

Menn med høy sosial status er en god indikasjon på menn med tilgang til ressurser. Det er også en tydelig preferanse kvinner har i en partner. At vi finner samme mønster uavhengig av kulturer, nasjoner og politiske systemer tyder det på at slike tydelige kjønnsforskjeller utspringer fra en felles evolusjonsarv. Høyere sosial status korrelerer i tillegg positivt til en høyrere reproduktiv suksess hos menn.

Når gevinsten er stor kan vi også regne med at konkurransen er stor. Anskaffelse av økonomisk- og sosial status er intet unntak. Å knive om de få men høyst ambisiøse stillingene på toppen krever en oppofrelse av andre former for livsutfoldelse, et konkurransedriv og en villighet til å ta risiko. Fra dette kan vi forutse at menn vil generelt være mer villige til å konkurrere og ta større risiko. Det primært mannlige hormonet testosteron er en stor syndebukk til at de finansielle risikoene kan bli store og til tider uansvarlige. Nylig ble det også påvist en sammenheng mellom høyere testosteron-nivå og menns interesse i å kjøpe produkter som signaliserer økonomisk status.

Det bør understrekes at til og med blant de mest kjønnstypiske preferansene overlapper det mellom menn og kvinner (testosteron-nivå er et unntak). Det finnes kvinner som er høyst karriereorienterte, konkurransedrevne, aggressive og villige til å ta risiko enn flertallet av menn, og de kvinnene som oppnår lederstillinger besitter ofte disse karakterene. Utvalget av menn med slike trekk er derimot større.

Om slike biologiske disposisjoner ikke er spesifikke kriterier for en topplederstilling i næringslivet så er de hvert fall sannsynlige variabler verdt å ta med i ligningen når vi prøver å få en helhetlig forståelse av kjønnsfordelingen.

Å anerkjenne kjønnstypiske forskjeller vil for mange bli sett på som et tilbakeslag for likestillingens fremmarsj. Dette er kanskje frykten Helleland har når hun avfeier biologisk relevans som «dårlig holdning» fra de som viser til det.

Det paradoksale er at det virker å råde en konsensus om at kjønnsdiversitet på arbeidsplassen har en konkurransefordel verdt å strebe etter, samtidig som at menn og kvinner ikke er psykologisk ulike. Her står det ene påstanden i strid med det andre.

La meg være tydelig på at individer bør aldri defineres ut i fra gjennomsnittlige trekk blant kjønnet man tilhører. At menn og kvinner som gruppe er forskjellige på ulike områder betyr heller ikke at vi er av ulik verdi eller bør behandles annerledes, og vi må effektivt slå ned på diskriminering hvor hen vi finner det. På den andre siden bør vi heller ikke være raske med å tilskrive observerte kjønnsforskjeller kun til kulturelle årsaker. Kulturelle og biologiske forklaringer ekskluderer ikke hverandre, men er heller begge relevante faktorer vevd inn i et komplekst samspill.

I lys av hva vi vet om kjønnstypiske preferanser og interesser mener jeg vi bør ha en mer nyansert og åpen diskusjon fremover om hva et egalitært samfunn ser ut som. Hvor likestilling kommer i form av like muligheter, men ikke nødvendigvis alltid likt utfall.

Dersom vi ønsker å stimulere fram spesifikke adferdsmønstre etter politiske forskrifter mer effektivt, kreves det at vi også adresserer det evolusjonære opphavet til våre kjønnsforskjeller. Å omfavne det fiktive konseptet om at mennesket er født som blanke ark og kun styrt av kulturen tar oss bare på avveie.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.