HVORFOR BARE MENN? «Det går ingen rett linje fra en antikk, hellig tekst til levende religion i dag. Veien går via fortolkning», skriver kronikkforfatteren. Pave Benedikt XVI abdiserte nylig. Foto: Domenico Stinellis / AP / NTB Scanpix
HVORFOR BARE MENN? «Det går ingen rett linje fra en antikk, hellig tekst til levende religion i dag. Veien går via fortolkning», skriver kronikkforfatteren. Pave Benedikt XVI abdiserte nylig. Foto: Domenico Stinellis / AP / NTB ScanpixVis mer

Hellig ånd for halvparten

Ved ikke å tematisere det kvinnediskriminerende i at bare en mann kan bli pave, stryker man en mektig religiøs institusjon med hårene.

Pave Benedikts abdisering og det kommende valg av ny pave har blitt bredt dekket av norsk media. Vi er blitt presentert for synspunkter på at en pave går av på grunn av høy alder. Vi leser lister over favorittene. Om noen uker kommer avisene til å skrive om hvordan kardinalene stenges inne i Det sixtinske kapell i Roma, og hvordan Den hellige Ånd skal lede dem til å velge det nye overhode for verdens katolikker.

Men i det året som feirer hundre år med kvinnelig stemmerett i Norge er det et perspektiv som i overraskende grad ikke er blitt tematisert: Kun en mann kan velges til pave. Kun menn skal stemme over hvem som skal bli den nye paven. Kun en mann (paven) utnevner nye kardinaler. Pavevalget er derfor et kretsløp utelukkende bestående av menn. Den hellige Ånd har med andre ord snevre rammer.

I et likestillingsperspektiv er det selvsagt dypt diskriminerende at kvinner ikke tillates i lederskapet i en organisasjon. Når diskrimineringen skjer i kirke får den også en metafysisk dimensjon: Hierarkiet mellom kvinner og menn framstår som noe som ikke bare er menneskelig, men også bestemt og oppretthold av Gud selv.

Likestillingsargumentet er ikke den eneste grunnen til at mangelen på kvinners tilgang til det teologiske lederskap er alvorlig. Like alvorlig hva det gjør med religionen som livstolkning for mennesker i dagens samfunn. For det går ingen rett linje fra en antikk, hellig tekst til levende religion i dag. Veien går via fortolkning, en fortolkning som skjer i lys av sammenheng, erfaringer og ulike tolkningsprinsipper. Det er dette som er faget teologi. Men teologi skjer ikke bare som systematisk og disiplinert refleksjonen ved teologiske læresteder, slik det bedrives naturvitenskapelig eller sosiologisk forskning ved universitetet. Teologi er også en praksis i hverdagen, i gudstjenester, prekener, og konfirmasjonsundervisningen, begravelser og sjelesorg. Å være en religiøse leder (enten i et kristent eller i annet trossamfunn) er å praktisere teologi på grasrotnivå, i konkrete møter med mennesker, enten disse menneskene kommer hver søndag eller til livets store overgangsriter. Å være en religiøs leder betyr derfor å ha makt, og å forvalte denne makten til det beste for medmennesket.

At kvinner ekskluderes fra presteskapet betyr at kvinner ikke gis muligheten til å bidra som en religiøs autoritet og leder i den praktiske utformingen av troen. Slik gjøres kvinner til mottaker av en mannlig religiøs autoritets ord og handlinger, og gis ingen formell posisjon som kritiske, skolerte fortolkere av sin egen hellige tekst og tradisjon. Når kvinner faktisk gis muligheten til å være prester, skapes en religiøs praksis som er formet av egne erfaringer og kjønn.

Da jeg ble spurt av Aschehoug forlag om å skrive en pamflett i deres Stemmer-serie, valgte jeg nettopp å ta utgangspunkt i min egen arbeidshverdag som forkynner i Den norske kirke. I pamfletten «Å forkynne Guds ord klart og urent - utkast til en feministisk prekenpraksis» viser jeg hvordan jeg som prest og feminist arbeider i praksis med tekster som både kalles hellige, men som ofte har en kvinnediskriminerende brodd. Å arbeide med hellige tekster i prekener er feminisme i praksis på grasrotnivå.

Følg oss på Twitter

Derfor er det svært problematisk at Den katolske kirke ikke gir kvinner muligheten til å inneha posisjonen som prester. Hadde Den katolske kirke kunnet beholde sitt abortsyn om pave Benedikt hadde hett Josefine Ratzinger og selv kjent på kroppen hvordan det var å gjennomføre en illegal abort fordi hun var en sliten og fattig fembarnsmor? Hvis kardinalene som snart skal samles i Det sixtinske kapell hatt livmødre, kunne de stått inne for et syn på prevensjon som tvinger kvinner til alltid å være redde for at sex skal føre til graviditet?

Historisk sett har Den katolske kirke vært et sted hvor kvinner har hatt lederposisjonen i klostre. I ei tid da kvinner ikke hadde mulighet til å bestemme over egen seksualitet og reproduksjon, må det å bli nonne ha framstått som et fristed. Klostrene var et sted kvinner kunne få utdannelse og arbeide, og ikke minst: Frihet fra å bli fullstendig utslitt av utallige barnefødsler og dø i barsel. At Den katolske kirke i dag følger opp denne stolte tradisjonen og ikke gir kvinner tilgang på lederposisjoner innenfor det teologiske hierarkiet, er derfor et brudd med sin egen historie.

Det finnes en bevegelse innenfor Den katolske kirke som ordinerer kvinnelige prester, RomanCatolicWomanPriests (www.rcwp.de). Bevegelsen anerkjennes ikke av Vatikanet, og kvinnene ekskommuniseres (ekskluderes) automatisk. Like vel er det på verdensbasis ca. 150 ordinerte kvinner innenfor denne voksende bevegelsen. Selv deltok jeg på ordinasjon av en kvinnelig diakon innenfor rammen av denne bevegelsen i desember i fjor. Sjelden har jeg møtt kvinner med så mye mot og kjærlighet til Kristus og rettferdighet.

I lys av årets stemmerettsjubileum er det all grunn til at media fokuserer på kristne religiøse institusjoners diskriminering av mennesker på grunnlag av kjønn og legning, enten dette gjelder muligheten til å kunne bli prester og religiøse ledere, eller muligheten til at to av samme kjønn kan få gifte seg i kirken. Eksistensielt sett handler stemmerettsjubileet om å feire det menneskesyn: At alle mennesker deler en felles menneskelighet. Dette menneskesynet blir virkeliggjort i like rettigheter og plikter. Pavevalget er ikke, slik det ofte blir framstilt i media, underholdning.

Ved ikke å tematisere det kvinnediskriminerende i at bare en mann kan bli pave, stryker man en mektig religiøs institusjon med hårene. Hvorfor lar ikke media Den katolske kirke kjenne motstand? Hvorfor ikke utfordre Den norske kirkes ledere på hva de gjør for skape endring i søsterkirken? Er felles trosidentitet viktigere enn kvinner rettigheter? Hva gjør det med katolske jenters og kvinner at presteyrket er noe de i kraft av sin kropp er ekskludert fra? Når disse kritiske spørsmålene ikke stilles, blir kjønn usynlig og kvinner forblir «den andre».

Gyrid Gunnes er prest i Den norske kirke.
Gyrid Gunnes er prest i Den norske kirke. Vis mer