Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hellig strid i Jerusalem

I 33 år har Israels politikk i Jerusalem hatt ett overordnet formål: å hindre et palestinsk flertall blant innbyggerne og deling av byen. I Camp David prøver palestinerne å få sin rettmessige del.

Israel samlet i 1967 Jerusalem, «Israels evige og udelelige hovedstad», som det heter. Men byen er stadig delt. Det tar bare et kvarter å spasere fra Sions torg, hjertet av jødiske Vest-Jerusalem, til Salah al-Dins gate i palestinske Øst-Jerusalem, bydelen som er okkupert og annektert i strid med folkeretten. Ingen steder ser man noen fysisk grense, noen overgang.

Likevel er det ikke vanskelig å merke skiftet fra en verden til en annen, fra et språk til et annet, fra en religion til to andre. (Palestinerne er både muslimer og kristne i Jerusalem.) Før, men altså etter 1967, kom jødene i flokk over fra vest til det livlige øst for å handle i de travle arabiske gatene. Om kveldene gikk de over til de «eksotiske» spisestedene i øst.

«Abdullah hadde en hage på veien til Mount Scopus,» skrev den jødiske dikteren Yitzhak Shalev og mintes sin barndom der en palestinsk frukthandler pleide å gå ned til de jødiske boligområdene. Men den slags finnes ikke mer, samlivet er slutt, det er nostalgi.

I og med Intifada, det steinkastende palestinske opprøret fra 1987 av som utløste fredsprosessen og Oslo-avtalen, sluttet jødene å gå over til øst uten politivakt. Palestinerne stengte sine kafeer i en protest som mest har rammet deres egen økonomi. Jødene ville ikke ha kommet over uansett, men tilreisende finner nå en død by om kvelden i øst. Og palestinere flest går lite over i vest, de frykter kontroll og trakassering fra politi og soldater. Det er så absurd at drosjesjåfører i vest ofte nekter å kjøre over til øst, noen i frykt, andre i forakt for den som vil over dit til «fienden».

Bare i liten grad har Oslo-avtalen dempet gjensidig frykt og mistenksomhet. Øst og vest er så nære og likevel så fjerne.

27. JUNI 1967, atten dager etter at generalene Moshe Dayan og Yitzhak Rabin hadde inntatt Klagemuren, annekterte parlamentet Knesset Øst-Jerusalem, ikke i en egen lov, men ved å endre loven ved navn «Regjering og rettsvesen», og uten å nevne ordet «Jerusalem». Loven ble behandlet de nødvendige tre gangene på samme dag. Regjeringen fikk fullmakt til å avklare statens landområde og gjorde det i et dekret ved å si at Israel omfatter området «hvor statens lov, rettsvesen og administrasjon håndheves». Ikke et ord om Jerusalem der heller, av frykt for et ramaskrik i utlandet over dette bruddet på folkeretten.

Samme dag ba ordføreren i Vest-Jerusalem, Teddy Kollek, de militære okkupasjonsmyndighetene om å oppløse det jordanske byrådet i Jerusalem. Byrådet ble innkalt to dager seinere til Gloria hotell hvor ordren ble forkynt. Rouhi Al Khattib, den avsatte jordanske ordføreren, ba om å få det skriftlig. Han fikk da en hastig oversettelse av vedtaket på en papirserviett prydet med hotellets emblem.

Folkerettslig sett står Israels krav på hele Jerusalem svakt, men makta rår. I 1980 vedtok Knesset åpent anneksjonen i «Loven om Jerusalem».

Like etter Seksdagerskrigen var det et politisk hovedmål for Israel å befolke Øst-Jerusalem med jøder. Statsminister David Ben-Gurion ga grønt lys til forsvarsminister Moshe Dayan, finansminister Pinchas Sapir og ordfører Teddy Kollek:

- For enhver pris må jøder bringes til Øst-Jerusalem. Titusener av jøder må bosettes innen svært kort tid. Jøder vil godta å komme til og leve i Øst-Jerusalem, om så i rønner. Dere må ikke vente på regulær bygging. Hovedsaken er at det er jøder der, befalte landsfaderen Ben-Gurion.

Før seksdagerskrigen utgjorde jødene 74,2 prosent og palestinerne 25,8 prosent av innbyggerne i øst og vest til sammen. Da var folketallet 266000. I dag utgjør jødene 68,4 prosent og palestinerne 31 prosent. I mellomtida har Jerusalem vokst i alle retninger, ikke minst gjennom nye bosettinger for jøder både i vest og i den annekterte østlige delen. Folketallet var tredoblet til over 620000 i 1996. Flertallet - 56,1 prosent - av byens innbyggere bor i dag faktisk i Øst-Jerusalem, som ifølge folkeretten ligger utenfor Israel.

Demografen Sergio della Pergola anslår at i år 2020 vil jødene utgjøre bare 56 prosent av alle byens innbyggere.

Ben-Gurion hadde ikke tid til planlegging, men snart kom storstilte planer for jødisk bosetting på plass. For palestinerne i øst kom det ingen byplaner før på 80-tallet, tvunget fram fordi palestinerne hadde bygd vilt. Det fortsatte de med i politisk protest fordi palestinere sjelden fikk byggetillatelse.

Israel kjempet mot palestinernes høyere fødselsrate. Man forsøkte å kjøpe eiendom i øst, men det gikk dårlig. Nesten en tredjedel av Øst-Jerusalems område er ekspropriert, stort sett fra palestinere, for å bygge jødiske bosettinger. Men iveren har vært så stor at en del grunn står ledig. På annen palestinsk jord anla man veier, parker og friområder for å unngå boliger. Dette pågår den dag i dag.

De høye eiendomsprisene i Øst-Jerusalem har tvunget mange palestinere til å flytte ut, også fra familiens eiendom. Israelerne har utstedt Jerusalem-papirer til om lag 200000 palestinere, men antakelig sover bare halvparten av dem i byen. De står i fare for å miste retten til å bo i byen sin.

ETTER 33 ÅRS OKKUPASJON behandles palestinerne i Jerusalem ennå som utlendinger. De har eget identitetskort, egne bilskilter og eget skolevesen. De ville aldri bytte dette med palestinere på Vestbredden. For de har lov til å bo i Jerusalem. Flytter de, eller gifter seg med noen fra Vestbredden, mister de retten. Og de har arbeidstillatelse i byen. Jerusalemittene har høyere status enn noen andre palestinere. Men de har ikke statsborgerskap som palestinerne i Israel.

Tjuefem år etter at han overtok hele Jerusalem gjennom militært dekret, sa ordfører Teddy Kollek:

- Vi sa ting som bare var prat, og vi gjennomførte det aldri. Vi gjentok løftet om å gi araberne i byen like rettigheter med jødene - det var bare tomme ord. For det jødiske Jerusalem fikk jeg utrettet noe i de siste 25 åra. For Øst-Jerusalem? Ingenting.

Gamlebyen innenfor murene til sultan Süleyman den Store, overbefolket og myldrende, er naturligvis det verste stridseplet, med helligdommer for tre religioner og utallige sekter. Knapt noen i Israel vil gi bort dette, for her er Klagemuren. Men det vil heller ingen muslim. Oppå Klagemuren ligger høyden med muslimenes helligdommer, Klippemoskeen og Al Aqsa. Ulike israelske ledere har syslet med tanken på å lage en korridor fra helligdommene og ut til den palestinske utkanten av byen. Styring med helligdommene våger de ikke å ta fra dem. Bortsett fra Det jødiske kvarteret er Gamlebyen overveldende palestinsk, både muslimsk og kristen. Men her og der vokter soldater israelsk eiendom. Kampen om eiendomsretten har stått hus for hus, ikke sjelden har det gått på nevene løs, med stein og skytevåpen, men som oftest ved hjelp av penger, stråmenn og svært kreativ juss.

Kan det bli fred i Jerusalem? Det tviler både palestinere og israelere på. Men fred er ikke et mål i hellig strid. Det viktige er å få rett og å vinne.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media