Hellighet for fall

Israelske og palestinske ledere får gjennomgå, det samme får Bibelen og FN-ansatte i Nord-Irak. Morten A. Strøksnes' bok «Hellig grunn» er både lærerik, kritisk og til sine tider morsom.

Morten A. Strøksnes (35) er en modig mann. Som relativt ukjent i norsk Midtøsten-sammenheng har han skrevet bok om dette turbulente området. Minefellene er mange, også for journalister. Men Strøksnes, som til daglig er fast tilknyttet Morgenbladet, har gjort en meget god jobb.

Forfatteren tar oss med til Israel, de palestinske selvstyreområdene, Syria, Libanon og Nord-Irak. Det er en reise gjennom nåtid og fortid, der stikkord er religion, myter, etnisk tilhørighet og konflikter.

I Det hellige land treffer Strøksnes både troende og ikke-troende og lar alle komme til orde. Hans skildring av Gravkirken i Jerusalem er både innsiktsfull og god. Når kristne innbyrdes krangler så mye om ett eneste religiøst monument, er det ikke rart det er ufred i Midtøsten.

Strøksnes er ikke bare modig som har gitt seg i kast med boka. Han opptrer også som en skikkelig tviler når det gjelder de bibelske beretningene fra Midtøsten.

Den gjengse gruppe bibelforskere, kristne historikere og arkeologer har bedrevet «forskning» etter en helt spesiell resept: «Ethvert funn som ikke motbeviser Bibelen, bekrefter den.»

«Opphavsmyte»

Fortellingen om den mektige israelske kong David er en opphavsmyte, ment for å skape en ærefull fjern fortid for det jødiske folk, skriver Strøksnes og provoserer dermed både jøder og kristne. Mindre provoserende er det vel ikke når han slår fast at «Ingen funn i Jerusalem har pekt i retning av at det fantes noe tempel, og følgelig ikke noe Salomons tempel, i Jerusalem på 900-tallet.»

Egentlig setter forfatteren spørsmålstegn ved den historiske legitimiteten til staten Israel. Men Strøksnes er neppe noen antisemitt av den grunn. I boka slår han til mot alle parter i Midtøsten-konflikten.

Arafat får sitt pass påskrevet, ikke minst når det gjelder korrupsjonen blant de palestinske selvstyremyndighetene. Mens Strøksnes spiser middag på en restaurant i Gaza, ankommer generalsekretæren for det norskstøttede palestinske LO. Han og hans følge «mottas av servitører på samme måte som mafiabosser mottas i filmer som «Goodfellas» og «Casino».

Strøksnes har heller ikke mye til overs for Oslo-avtalen, som han på nært hold ser noen resultater av. I Gaza blir han fortalt at den virkelige konfiskeringen av palestinsk jord skjedde etter at den historiske avtalen ble undertegnet i Washington i 1993. Da ble landområder et enda mer prekært spørsmål enn tidligere. Og forfatteren gir et godt eksempel på hvordan konfiskeringen skjer. Først opprettes det en «sikkerhetssone» rundt en jødisk bosetting. Så begynner bosetterne å dyrke denne jorda, og dermed trengs en ny «sikkerhetssone».

Bra om Damaskus

Som reiseskildring er boka også god, ikke minst gjelder det kapitlet om Damaskus.

Historien om hvordan han får forlenget visumet sitt i Syria, sier det meste om byråkratiet på de kanter. En fortelling fra Beirut, der forfatteren er med en norsk it-professor til den libanesiske fundamentalistgruppa Hizbollah, er også ganske spesiell. For nordmannen skal hjelpe de islamske troende med å lage websider.

Strøksnes treffer mange typer mennesker under sin lange ferd gjennom Midtøstens rolige og urolige områder. Den mest spesielle må være den døvstumme og knapt myndige libaneseren han inviterer med på bar i Beirut. Plutselig går det opp for forfatteren at gutten er prostituert.

Med 150 dollar i lomma avslutter Strøksnes sin rundtur i Nord-Irak, «landet som ikke eksisterer». Det blir en opplevelsesrik tur blant kurdergrupper som krangler innbyrdes og i et korrupt FN-system som ikke fungerer. Her får vi også vite at Jan Egeland som statssekretær i 1996 lovte kurdere som jobbet for norsk Folkehjelp i Suleimania politisk asyl. Problemet var bare at utenriksminister Godal var fraværende. Protester fra UDI og Kommunaldepartementet var sannsynligvis et avgjørende moment for at Godal trakk løftet tilbake, skriver Strøksnes.

Noen feil

Noen småfeil er det i boka, men slikt er vel knapt til å unngå. Avdøde statsminister Yitzhak Rabin ble ikke beskyldt for feighet under krigen i 1948, men under seksdagerskrigen i 1967. Baruch Goldstein myrdet ikke over 50 palestinere i bønn i Hebron som det står ett sted, men 29, som det så riktig står et annet sted. Og snikmordersekten som under korsfarertida oppsto i Persia, heter ikke på norsk assasidere, men assasinere.

Og helt til slutt: Når Strøksnes skriver at han fra sitt hotellrom nesten helt nede ved Beiruts strandpromenade ser ut mot skjelettet av det berømte pressehotellet Commodore, må han ta feil. Commodore ble heller ikke «utbombet forlatt og plyndret under general Michel Aouns bombardement av Vest-Beirut i 1989». Hotellet ble overtatt av syriske soldater på midten av 80-tallet før det ble fullstendig renovert drøye ti år etter. For øvrig kan denne anmelder, med lang fartstid som gjest på Commodore, opplyse at papegøyen han etterlyser på side 255, sannsynligvis ble spist av sine kidnappere.

MODIG FORFATTER: Morten A. Strøksnes bega seg inn i et minefelt da han skrev boka «Hellig grunn». Men resultatet er blitt meget bra.