Hello, I\'m Johnny Cash

Polert og tilspisset, men samtidig meget imponerende om en av vår tids største stemmer.

FILM: «Walk the line» sliter der de fleste biografiske filmer sliter, og kan takke hovedpersonen selv, Johnny Cash for både sin severdighet og sine mangler. Kan en film som inneholder en så stor mengde fantastisk musikk, en mann som talte på vegne av grasrota og ei dame som veltet trær, feile? Det ække mulig det, som Ludvig sier. Men hvordan fortelle historien om et så komplekst liv, som inneholder både pillemisbruk og hotell-trashing, Elvis og Jerry Lee, og ikke minst demoner og dyp og ekte kjærlighet, på to timer, uten at det føles polert og tilspisset? Vel, det er ikke mulig det heller.

Fokus på kjærlighet

Derfor fokuserer regissør James Mangold i hovedsak på Cashs kjærlighetsliv og forhold til musikeren June Carter. Noe som fungerer veldig godt, og som tidvis er tåredryppende, men som også gjør at man sitter igjen med følelsen av at man bare skraper overflaten av noe mer og dypere. Der musikken spiller andrefiolin og demonene til Cash aldri riktig blir belyst, i hvert fall ikke grundig nok. Joaquin Phoenix er «The Man in Black», og leverer sitt livs rolletolkning. Blikket er der, smilet og røsten også, i hvert fall nesten. Utrolig nok synger nemlig Phoenix alle låtene selv. Det samme gjør «Legaly Blond»-stjernen Reese Whiterspoon, som i rollen som Cashs darling, June Carter, overbeviser en gang for alle: Dama er en utrolig dyktig skuespiller.

Oscar-nominert

Scenene de to imellom er gnistrende, og det sies at de både kranglet og gråt sammen under innspillingen, og det synes - Oscar-nominerte for beste hovedrolleinnehaver er de også. Filmen starter med å gi gåsehud: Kameraet sveiver inn over Folsom Prison. En svart kråke lander. Vi følger to stramme vakter idet de beveger seg innover korridorene. Gulvet dirrer av tramp og klapp, fengselsdører i jern åpnes og lukkes, og lyden av «Folsom Prison Blues» blir sterkere og sterkere - aldeles vakkert! I alle fall for fansen. For «Walk the Line» er i hovedsak det, en film for oss som har et varmt forhold til mannen med barytonrøst. For andre blir «Walk the Line» bare et over middels kjærlighetsdrama, med en historie som raser av gårde og som det tidvis kan være vanskelig å komme til bunns i.