Helsebehovet er et felles ansvar

Norsk helsevesen er fylt av paradokser. Vi har langt på vei lyktes i å utvikle et tilbud som brede lag av befolkningen - og skiftende regjeringer - mener er en bærebjelke i velferdsstaten. Svakhetene er store forskjeller hva angår tilgjengelighet og ventelister. Tjenestetilbudet mangler koordinering slik at det oppstår flaskehalser. I tillegg mangler det fagpersonell på etterhvert de aller fleste nivåer. Denne mangelen vil vedvare hvis ikke arbeidsgivere, regjering, Storting og profesjonene selv tar rekrutteringsutfordringene mer alvorlig enn hittil.

NKF og NHS mener at disse svakhetene kan reduseres dersom bedre utnyttelse av eksisterende kompetanse, bedre tverrfaglig samarbeid og en mer fleksibel arbeids- og funksjonsfordeling innføres. Dette er det bred politisk enighet om, noe som blant annet har gitt seg utslag i en tverrpolitisk oppslutning om handlingsplan for helse- og sosialpersonell, «Rett person på rett plass». Den ble iverksatt av regjeringen Jagland i 1997, videreført og revidert av regjeringen Bondevik.

Norsk Sykepleierforbund (NSF) har foreslått at det bør utarbeides en egen plan med rekrutterings- og kompetansehevingstiltak bare for sykepleiere. NKF og NHS er enig med NSF i at mangel på kvalifisert personell er den største hindringen for å opprettholde og videreutvikle framtidens helsetjenester. Rekruttering blir med andre ord en av hovedutfordringene framover. Skal en lykkes i å rekruttere nødvendig personell må helhetsperspektiv, tverrfaglig samarbeid og funksjonsfordeling fokuseres.

I fjor høst la Statistisk sentralbyrå (SSB) fram en prognose som indikerte at vi i 2010 vil ha behov for 12000 nye hjelpepleiere og 10000 nye sykepleiere. I fjor la også ECON Senter for økonomisk analyse fram en rapport som framhevet at hovedutfordringen for norsk arbeidsliv i årene framover ikke først og fremst vil være å skaffe seg nok høyskole- og universitetsutdannet personell. Hovedutfordringen vil tvert imot være å skaffe personell som har tilstrekkelig realkompetanse og utdanning fra videregående skole.

Dagens situasjon er at flere kommuner sliter med å skaffe, ikke bare sykepleiere, men også hjelpepleiere, omsorgsarbeidere og andre med formell og reell kompetanse til å gjøre en jobb i helsevesenet. I Oslo kommune stod det ved utgangen av 1999 750 ledige hjelpepleierstillinger og 846 ledige sykepleierstillinger.

Den økte etterspørselen etter personell skjer samtidig som søkningen til for eksempel helse- og sosialfag i videregående skole viser en bratt nedadgående kurve. I 1992 ble det utdannet 3000 nye hjelpepleiere. I 1998 var tallet 1500. Resultatet blir færre med kompetanse til å gjøre en profesjonell jobb i helsevesenet.

Statistikken viser at mens både lege- og sykepleierårsverkene i somatiske sykehus har økt temmelig kraftig (72 prosent i tidsrommet 1980- 1997 for leger og 71 prosent i samme tidsrom for sykepleiere), er antallet hjelpepleierårsverk og årsverk for personell uten formell kompetanse redusert med henholdsvis 29 prosent og 20 prosent i samme tidsrom. For hjelpepleiernes del kalles fenomenet «omgjøring av hjelpepleierstillinger til sykepleierstillinger». Dette skjedde samtidig som sykepleierkrisen utviklet seg, og det var derfor ikke nok sykepleiere til å fylle opp de nyopprettede stillingene. Hvem måtte så gå i vikariater i disse nyopprettede sykepleierstillingene? Jo, det var hjelpepleiere som opplevet at deres egne stillinger var omgjort! Signaleffekten til den som vurderer å utdanne seg til hjelpepleier i en slik situasjon er temmelig klar. Kanskje ikke så rart at ungdommen svikter basisyrkene i helsevesenet.

Mot slutten av 90-tallet oppdaget regjering og Storting at eldreomsorg, psykiatri og en rekke andre reformer i helsevesenet, vil kreve svært mange flere årsverk i tiden som kommer. Bare innen eldreomsorgen ville en trenge 13000 nye årsverk. Først da kom den før omtalte handlingsplanen for helse- og sosialpersonell, og tverrfaglighet, samarbeid og personellbehov en del av politikernes vokabular.

Da Stortinget i 1999 vedtok en felles lov for alt helsepersonell, begrunnet man vedtaket med at det vil tilrettelegge for samarbeid og bidra til fellesskapsfølelse og helhetstenkning i en helsetjeneste preget av spesialisering og profesjonstenkning. Målet for handlingsplan for helse- og sosialpersonell er å plassere «rett person på rett plass». Det vil si å organisere arbeidet slik at hver helsearbeiders kompetanse kommer til sin rett og gjensidig utfyller hverandre til beste for pasienten.

Men skal dette målet nås, må det settes i verk en rekke tiltak. I handlingsplanen blir det pekt på følgende: Forbedre samarbeidet på tvers av faggruppene og bygge ned profesjonsgrensene, utvikle en rasjonell funksjons- og arbeidsfordeling mellom fagpersonellet, og satse på rekruttering og kompetanseheving.

NKF og NHS støtter fullt ut de konklusjoner to ulike regjeringer og Stortinget er kommet fram til. Den eneste farbare vei fram til en godt fungerende helsesektor går gjennom økt samhandling, gjensidig anerkjennelse, vilje til å utnytte hverandres kompetanse og felles tiltak for å hindre at profesjonstenkningen får dominere. NHS og NKF håper at når NSF har ytret ønske om en egen handlingsplan bare for sykepleiere, betyr ikke det at NSF tar avstand fra disse målsettinger.

Bare gjennom en felles handlingsplan og en felles vilje til å løse problemene helsesektoren står overfor, kan vi sammen vurdere hvor fagpersonellets kompetanse skal brukes, hvordan den skal fordeles og - ikke minst - hvordan vi ved gjensidig anerkjennelse kan bidra til å øke interessen for alle yrker innen helsesektoren.

Denne situasjonen kan forbedres betraktelig dersom arbeidet organiseres slik at fagpersonell med spesialkompetanse frigjøres fra oppgaver andre kan utføre like bra. I dag finnes det høyt kvalifisert personell som bruker mye tid på å sette opp turnus eller ringe etter ekstravakter. Etter vår vurdering er dette sløseri med kompetanse, særlig i en situasjon der helsesektoren mangler fagpersonell.

En side av verdidebatten er, etter vårt syn, diskusjonen om hvorvidt det er riktig å koble kvalitetsbegrep og pasienttilfredshet bare til teknikk og effektivitet. NHS og NKF mener at mellommenneskelige verdier og omsorgsverdier står minst like sentralt i en slik debatt. Det blir vesentlig i seg selv at pasient og bruker blir ivaretatt. For at det skal skje, må helsevesenet ha personell med ulik teoretisk og praktisk kompetanse.

En grundig gjennomgang av de oppgaver som skal løses, og tiltak for å ta i bruk hver enkelts kompetanse kan best løses i fellesskap.

NKF og NHS har i et felles brev til sosialkomiteen på Stortinget og til Sosial- og helsedepartementet sagt at vi ønsker samarbeid, tverrfaglighet og helhetstenkning framfor profesjonskamp og særinteresseutspill. Vi vil derfor henstille til de politiske myndigheter om å stå ved egne vedtak slik at samhandling preger framtidens helsesektor og ikke profesjonsorientert revirtenkning.