Helsebot for Høstutstillingen

Høstutstillingen har i år tatt turen over Langfjella. Forflytningen fra dens faste base i Kunstnernes Hus til Bergens Kunst-museum er bare av det gode.

BERGEN (Dagbladet): Installert i det gamle Lysverket som nå er hjørnesteinen i det bergenske kunstlivets «venstre bredd» ved Lille Lungegårdsvann, har denne 113. utgaven av Høstutstillingen både fått tilførsel av ny energi og nødvendig regi. Juryen har slanket seg selv til seks og antallet utstillere med over 50% siden i fjor (81), og det merkes ikke minst i montering og oversiktlighet. Den bestemmende sekstettens selektive arbeid vil som alltid bli debattert, men det burde være hevet over enhver diskusjon at de fleste kunstnerne kommer bedre ut. Ikke minst gjelder det videoverkene innenfor egne rom, som fjorårets jury plasserte som en uheldig sammensatt slynge i boks.

Kuratorkollektiv

Det måtte et millenniumskifte til for at Høstutstillingens jury sluttet å tenke i teknikk, og i stedet bruker sine felles innsikter på blikk, ideer og tematikk. Derfor er inntrykket at juryen mer har nærmet seg en kollektiv kuratorrolle, enn å oppfatte seg som klassiske kvalitetskommissærer.

Det sies også eksplisitt i katalogen at kriteriet om at det som er «godt laget», har måttet vike for ambisjonen om å favne noe av mangfoldet i det innsendte materialet og konsentrere det til en spenningsfylt utstilling. Det fysiske begrepet interferens (krefter som gjensidig påvirker hverandre) brukes som metafor for monteringen - et prinsipp som blant annet sjefkurator Rudi Fuchs anvendte med slående effekt på Documenta-utstillingen i 1982.En utstilling som utvilsomt har godt av å presenteres i nye omgivelser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel har ikke juryen søkt å tvinge alle arbeider inn under denne formelen. Mest vellykket fungerer det når kombinasjonen av Jørgen Doblougs ekspressive maleri og Leong Vas myldrende miniatyrscener i kobberstikk formår oss til forskjellige måter å se. Mens monteringen blir pedagogisk overtydelig i konstellasjonen mellom spenningen i Germain N. Ngomas magnetiske montasje av aggressivt rettete redskaper (machete, sigd, øks m.m.) og tre slapt hengende tekstilmonokromer av Franz Schmidt. Derimot forklarer Egil Hansens roterende geometri og Lars Erik Svenssons kontrollerte «colourfield»-teknikk noe om et felles presisjonsnivå i høyst ulike former for maleri.

Bomber og broderi

Arnold Johansens intenst ekspressive tresnitt og de graverte fabuleringene hos Arild Yttri viser at grafikken er med inn i et nytt århundre, og Tove Pedersens fargesterke hyllest til Janis Joplin vitner om hvilken vitalitet som fortsatt kan sitte i veven. Det er likevel ikke teknikk man tenker på overfor slike arbeider. Teknikkens vesen spiller derimot inn på en paradoksal måte i duoen Kristine Dybwad/Anne-Tove Engenes bidrag, hvor forurensing, døende regnskog, politiske overgrep og atombombeprøver er motiver som selges ferdigpakket til forelegg for broderte bilder over godsofaen. Denne formen for innebygd interferens dirrer også fra Ole Martin Bøes logoliknende lysskilt med ordet «OMSORG» i reklamens språk, og ikke minst i hans neoninstallasjon med skriften «Sjenanse», som blusser rødmende i korte blaff.

Sjenanse har aldri vært Willibald Storns problem, siden han blottet seg i desperasjon over den ufarliggjorte kunsten på Henie Onstad-senteret i 1968. Når han nå - på foto - opptrer som hardsminket transvestitt med en grelt utstaffert kjole oppe og utstyret nede, blir beskjeden til Odd Nerdrums ereksjon under gyllen kjortel åpenbar.

Men når Storns makeup legitimeres med skiltet «For kunstens skyld», kan nok farsen med det androgyne også ha adresse til en kunstnerrolle han selv blir identifisert med. En mannlig definert identitet som Hanne Nielsen undersøker på underfundig vis i sitt mangfold av «Westernaktige bilder».

Bekjennelser

Dagens debatt om mannens miserable tilstand får et annet innspill fra debutanten Jon Løv-øens lett usikre «Bekjennelser» på video, mens en annen debutant, Cecilie Kilvær Eilertsen, innreder en intimkino for sin fascinasjon over Louis Malles framstilling av forførende Brigitte Bardot anno 1962. Fersk i video er også Tomas Nørstebø med et slapsticknummer av en lealøs stolkonstruksjon. Derimot blir mange muligheter i den nye nettkunsten presentert av erfarne Per Platou, som har solid bistand fra Gisle Frøysland, Hans Christian Gilje, Ellen Røed og Amanda Steggel.

Istvan Lisztes er professor i figurativ skulptur, men den anakronistiske stillingsbenevnelsen hemmer ham ikke i hans regi av to gjennomførte og innbyrdes så ulike installasjoner. Lars Traegde tilhører den nye generasjonen, og han får formidlet fortellingen om den avsatte orlogsoffiseren Oscar Eliassen i sin installasjon. «Eliassens samling» framkaller bildet av mannen som brukte resten av levetida til å lage små modeller av de krigsskip som han var avskåret fra å gå om bord i.

Det sterke inntrykket fra dette rommet bør resultere i full mobilisering på marinebasen Haakonsvern for et besøk på Høstutstillingen.

I NERDRUM-POSITUR: Willibald Storn spiller rollen som transvestitt i sin installasjon «Howdoyoudo».