Helsebringende byluft

På nettstedet www.savetoby.com truer eieren av kaninen Toby med å drepe og spise kjæledyret sitt, med mindre han får 50 000 dollar for å la det være. Visstnok strømmer pengene inn, særlig ved salg av forskjellig Toby-stæsj - kaffekopper, T-skjorter, penner, alt med bilde av søt, ennå levende, kanin på. Det er klart, det er ikke akkurat garvede bønder som støtter Toby, og ifølge den danske Weekendavisen er dette et pervertert eksempel på den moderne bykulturens håpløst sentimentale forhold til dyr. Tobys sleipe eier utnytter tendensen til humanisering av firbeinte, en tendens som mest er skapt av Disney og som trives blant virkelighetsfjerne byfolk.

Nå er Toby-eksemplet sykt på den velkjente amerikanske måten og har sånn sett lite med norsk dyreliv å gjøre. Her til lands slår tidas nysentimentale følelser for dyr like gjerne ut i sånt som Oslo-folks kjente ulvebegeistring. Vanligvis skal det være distriktsboerne som har et avslappet forhold til de lidelsene som følger naturens gang, mens byfolket er pysete. Men i ulvespørsmålet er det omvendt, byboerne tåler godt den sauetorturen vi slipper å se eller høre. Så eier vi jo ikke sauen heller.

Men også ulvedebatten beviser jo at det i norsk sammenheng helst er de barskere blant oss som har autoritet når det gjelder dyrehold. Typer som Steinar Bastesen, la oss si, eller faren min, som pælmer stein etter katter med uforfalsket fryd. Og barskingene bor helst temmelig landlig, i omgivelser egnet for viltert og naturlig dyreliv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men akk. Nå slås nok en spiker i distriktenes iherdig hamrete likkiste. Først var det mangel på caffè latte, så stakk kvinnene av, og nå skal selv bikkjene ha det bedre i byen. Er det mulig? Er det ikke egentlig slemt å ha dyr i byen? Langt derifra, ifølge hundeeksperter. Byeierne er flinkere til å gå tur med bikkjene sine, siden de ikke bare kan slippe dem ut på tomta. Og framfor alt blir bybikkjene mye bedre sosialisert, som det heter. De har rett og slett flere venner, mentorer og kjærester, firbeinte sådanne. Altså er de sprekere, gladere og greiere enn svært mange av stammefrendene i grisgrendte strøk.

Ikke noe er bedre enn ekspertuttalelser som støtter ens egne erfaringer. Min lille åtte måneders valp trengte ikke mer enn fjorten dager på landet for å bli nesten ufyselig. Dels fikk hun en tomt å passe på, et territorium, og vips var den tillitsfulle lille kroppen omdannet til en idiotisk grensevakt, innbitt speidende etter truende invasjoner fra naboen. Og dels lot hun seg sterkt forvirre av de rådende sosiale kodene. Eller altså de asosiale kodene.

For mens byfrøkna Pip er vant til et bredt utvalg vennligsinnete omgangsfeller, møtte hun her en lokalbefolkning av glefsende, halsende, vilt kavende båndbikkjer med eiere som gaulet advarende så snart de fikk øye på henne. Sånn henger det sammen: jo mer spredt bosetning, desto sjeldnere møter bikkja di andre bikkjer og desto reddere blir den for dem, når de først støter på hverandre. Glefs, bjeff og knurr følger. Selv eierne så livredde ut. Å nei, lot de til å tenke, en hund! Best å stikke!

Det låter jo gammeldags rotnorsk, og i sammenlikning tar den urbane parktilværelsen til Pip seg nærmest kosmopolitisk ut. For i parken sin midt i byen lever det lille dyret mitt et intenst og dypt engasjerende sosialt liv. Der har hun for eksempel Frode og hans haleløse mamma Ebba. Der har hun Midas, som tripper så elegant på de bitte små labbene sine. Der er Jaris og Maika og Buster og Fia, der er Laban og Teo og Zanto, dessuten Tinka og Pavlov og Åge og Taiga. Parken er full av Pips venner og bekjente, de er vorstehere og settere og retrievere og særlig alle slags hjemmelagde mestiser, fredelige og sykdomsfrie.

Jo da, det fins skumlinger i parken også. En og annen schæfertispe man helst bør ligge unna og noen kamphunder, gjerne på visitt fra drabantbyene. Visst hender det at det går litt varmt for seg. Men i forhold til befolkningstettheten, både på hunde- og menneskesiden, er det imponerende sjelden. Så er tettheten altså heller ikke problemet, men snarere løsningen.

Og selv om dyreanalogier jo egentlig er en uting, så er det vanskelig å la være å tenke at Pip i sitt henrykt sosiale parkliv likner ikke så lite på de åpne, pratsomme, uredde ungene som ferdes der. Også de kommer litt herfra og derfra, og det er smellvakre mikser også blant dem. Kanskje er det så som så med den kulturelle kapitalen deres, sånn mer Ibsen- og mattemessig, men den sosiale! Den er det ikke noe i veien med. På samme måten som det nok streves en del med karakterene på skolene rundt parken, er det ikke altfor mange championer blant bikkjene inni den. Men omgås og te seg, det kan de. De er skikkelig gode til å leve.

Så vent bare, snart blir storbyferier et must også for bikkjer.