Helsebyråkraters sensibilitet for kunst

Ute i felten skal helsearbeidere tåle daglige møter med ubehaget sykdom og død fører med seg. Mens de ansatte i Helsedepartementet ikke tåler et renslig kunstverk som bare henger på veggen.

TROVERDIGHETSPROBLEM:  Det skaper et alvorlig troverdighetsproblem og inntrykk av distanse fra virkeligheten når helsebyråkrater tåler så lite som et kunstverk på veggen, skriver artikkelforfatteren. Foto: Trond Isaksen / KORO
TROVERDIGHETSPROBLEM: Det skaper et alvorlig troverdighetsproblem og inntrykk av distanse fra virkeligheten når helsebyråkrater tåler så lite som et kunstverk på veggen, skriver artikkelforfatteren. Foto: Trond Isaksen / KOROVis mer
Debattinnlegg

Vanessa Bairds veggmaleri i Helsedepartementene har skapt ubehag hos de ansatte og skal fjernes. Et tilnærmet samlet Kunst-Norge reagerer og ber om at avgjørelsen endres. Smak på dette: Helsedepartementet er altså øverste myndighetsorgan for hele Helse-Norge og skal treffe avgjørende beslutninger om helse i befolkningen. De ansatte i departementet vil naturlig nok være nært involvert i dette. Rundt omkring i Norge jobber det helsearbeidere som skal leve med beslutningene fra Helsedepartementet. De møter daglig blod, oppkast, skrik, ukvemsord, død, urin og fortvilelse. Departementet er befolket av noen med helsefaglig bakgrunn, men en stor del har byråkratutdannelse som jus, økonomi osv. Der ute i felten skal altså helsearbeidere tåle daglige møter med ubehaget i livet sykdom og død fører med seg, mens de ansatte i Helsedepartementet ikke tåler et renslig kunstverk som bare henger på veggen.

Etter å ha jobbet både som lege, helsebyråkrat og forsker, slår det meg hvor skrikende forskjellig hverdag og virkelighet disse rollene innebærer. Og et vesentlig poeng ved denne forskjellen er nettopp det estetiske: Det ene er en arbeidsdag med renslige møter med kolleger som er pene i tøyet i et behagelig kontorlandskap. Det andre er daglige møter med en skitten narkoman som nettopp har våknet fra en overdose eller et barn med omgangssyke som kaster opp rett i fanget på deg. Jeg tviler på at den første arbeidsrollen gir det samme anløp til brekningsrefleks som den siste. Man kan godt kritisere leger og andre helsearbeidere for at de av og til kan være litt for nær det emosjonelle nivået rundt pasienten og ikke alltid er like gode til å skille egennytte og pasienters lidelse i samfunnets prioriteringer av helseressurser. Men en ting kan ingen ta fra dem: De står kroppslig og estetisk nær selve ubehaget i helse-Norge.

Er Norge tjent med helsebyråkrater som har så stor sensibilitet at de reagerer på et tørt lerret som henger på veggen og neppe lukter vondt, skriker til deg eller fysisk tar tak i deg? I Norge skjer det hele tiden store helsereformer som er initiert fra høyeste hold i det politiske system. Det er en økende mistillit fra helsearbeidere som opplever sitt daglige virke med pasienter og skal stå i disse omstillingene. Og mye av mistilliten er rettet mot helsebyråkratiet. Noen av omstillingene er nødvendige. Men selv om mistilliten mot helsebyråkratene ikke alltid er like godt begrunnet, er det mitt inntrykk at mistilliten i sin dybde vel så mye er en estetisk og emosjonell reaksjon overfor helseledere og byråkrater som ikke står dette ubehaget like nær. Det skaper et alvorlig troverdighetsproblem og inntrykk av distanse fra virkeligheten når helsebyråkrater tåler så lite som et kunstverk på veggen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.