Helsefarlig forbud mot kunnskap

«VI HAR TAPT

altfor mye tid allerede, og jeg holder ikke ut tanken på at vi skal tape enda mer», sa Nancy Reagan nylig om president Bush sin forbudslinje overfor stamcelleforskning. Denne forskningen kan gi revolusjonerende behandlingsmetoder for lidelser som Parkinsons, hjerteinfarkt, sukkersyke, hjerneslag, foruten av Alzheimer som hennes mann var rammet av. Den tidligere førstedamen erklærte at hun vil stå på og jobbe aktivt for at restriksjonene skal fjernes. Også demokratenes John Kerry sier han er en sterk motstander av forbudslinja, mens Bush utbasunerer at ikke noe medisinsk framskritt bygd på stamceller - hvor stort og viktig det enn er - kan få ham til å oppheve dagens strenge restriksjoner.

Her hjemme har regjeringen anført av tidligere helseminister Høybråten lagt seg på en enda strengere forbudslinje enn Bush. De er blitt kritisert for dette av Legeforeningen, etiske fagkomitèer og av den tidligere bioteknologinemnda. Ministerens svar var å fyre opp under sitt ettermæle som «ayatollah Høybråten» ved i to omganger å fjerne sine sentrale kritikerne fra nemnda - siste gang i juni rett før han gikk av. I FN har han levd opp til sitt kallenavn ved å sørge for at Norge på dette området har dannet felles front med Vatikanet, prestestyret i Iran og den religiøst nykonservative Bush-administrasjonen.

DEN AKTUELLE STRIDEN

i FN gjelder et forslag fra Tyskland og Frankrike om internasjonalt forbud mot kloning av menneskebarn, såkalt reproduktiv kloning. Det kom som reaksjon på at en italiensk lege annonserte at han ville begynne å klone mennesker, og det fikk straks støtte fra land som Sverige, Danmark, Finland, Storbritannia, Belgia, og også fra Norge. Men høsten 2003 snudde den norske regjeringen ved helsedepartementet og gikk over i den fundamentalistiske fronten som krevde et langt mer omfattende forbud, som vil ramme mye av stamcelle-forskningen. Ellers ville man stemme imot hele forslaget. Resultatet er blitt at FN har utsatt saken i to år til høsten 2005. Dermed har Norge vært med å bidra til at verden ennå ikke har noe forbud mot kopiering av mennesker.

Det springende punktet i debatten både i USA, Norge og FN gjelder stamcelleforskning på overtallige befruktede egg. Det er stamcellene herfra som kan bli til alle de mer enn to hundre typer celler vi har i kroppen. Disse kan brukes til å erstatte ulike celler som er ødelagt av alvorlige sykdommer. For å utvikle stamcellene til slik målrettet bruk i sykdomsbehandling, trengs såkalt terapeutisk kloning. Til forskjell fra reproduktiv kloning har dette ikke noe med tukling med arveanlegg eller kloning av babyer å gjøre. Det handler om muligheten til å finne nye epokegjørende måter å lege menneskenes alvorligste sykdommer på. Ikke noe er endelig fastslått ennå. Men håpet er at vi om - noen sier ti, andre tjue år - vil få en rekke nye behandlingsformer bygd på stamceller som tar plassen til celler som er skadet av sykdom.

DET ER VERNET

av det ufødte liv som ligger til grunn for regjeringens forbudslinje. Den definerer det til å strekke seg helt ned til det enkelte overtallige befruktede egg. Men vi har lenge hatt selvbestemt abort, som gir et langt mindre absolutt vern av det ufødte liv. Og hva er det mer moralsk høyverdige i å kaste overtallige befruktede egg i en forbrenningsovn, enn at noen få av dem gis til helseforskning? Bare ett eneste overtallig befruktet egg som doneres, vil gi forskerne en uendelig lang linje av stamceller. Høybråten pleier å vise til at vi allerede bruker såkalte adulte eller voksne stamceller fra vår egen kropp, særlig i blod og beinmarg, til å behandle bl.a blodkreft, og at vi må satse videre på dette. Det er vel og bra. Men til nå har forskerne ikke greidd å få voksne stamceller til å lege annet enn organer de selv kommer fra.

Noe av det merkeligste i denne saken er at Høyre og Venstre, som ellers vil framstå som liberale og kunnskapsvennlige partier, har lagt seg på Høybråtens fundamentalistiske kurs. I Mehmet-saken framstod Høyres talsmann, Bengt Høye, som minst like dogmatisk i synet på hva som er det ukrenkelige skaperverket. Han var sterkt imot å hjelpe Mehmet og hans familie med de eneste kjente behandlingsformer. Samtidig sa Høye firkantet nei til at vi i Norge skal forske på og utvikle og stamcellebehandling for å lage «reservedeler» til syke mennesker (RedaksjonEn, 17/3-04). Til og med Stortingets vedtak om å lage et unntaksråd for tilfeller som Mehmets, gikk Høyre imot. Nå blir det interessant å se om den nye helseminister Gabrielsen (H) etter hvert vil myke opp forbudslinja, eller om Høybråtens kurs ligger fast.

SELV OM MEHMET-SAKEN

var gripende med både prinsipielle og sterkt menneskelige sider, hadde den begrenset rekkevidde. Det er mye alvorligere at regjeringens forbudslinje kan bety at de som rammes av alvorlige sykdommer her i landet i framtida, kan møte et helsevesen som ikke er fullt ut oppdatert. Får vi ikke snart fjernet forbudene, vil nemlig den norske helseforsk-ningen og dermed sykehusene kunne bli akterutseilt i løpet av de kommende tiår. Det er ikke bare å sitte her å vente på resultater fra de landene som tillater det som er forbudt her. Dersom vi ikke deltar i forskning og utvikling vil vi etter hvert bli mindre kompetente til å ta i bruk nye behandlingsformer, og kan ende med å bli prisgitt globale helsemonopoler. Dessuten oser det dobbeltmoral av å forby forskning, samtidig som man vil bruke resultatene av den samme forskningen.

I EU ligger man her for en gangs skyld godt i forkant av USA. Det europeiske prosjektet Eurostemcell skal gjøre Europa til verdensledende på nye behandlingsformer av alvorlige sykdommer. I Sverige er man godt i gang, bl a med å bruke stamcelleteknologi til å finne botemidler mot Parkinsons sykdom, som hittil har vært uhelbredelig. De svenske forskerne har til og med fått støtte fra det amerikanske forsvaret til sine forsøk på å erstatte nerveceller som er ødelagt av denne sykdommen, med friske celler. Det er åpenbart at slike medisinske framskritt vil kunne bli svært etterspurte verden rundt, og dermed gi viktige bidrag både til folks helse og verdiskaping. Mens svenskene er i verdenstoppen og gjør Øresund til en ledende bio- og helseregion, ligger Norge - takket være forbudslinja og salg av medisin-bedrifter som Hafslund Nycomed til utlandet - på europeisk bunnivå på området.

KONSEKVENSENE AV

at vi melder oss ut av den mest aktuelle medisinske forskning, kan bli store. Vi ser allerede tilløp til at globale selskaper tar patent på f eks brystkreft-genet hos kvinner for å sikre seg enerett på nye behandlingsmetoder. De vil skru opp prisene og sikte mot å skape Microsoft-liknende monopoler på sine områder. For å unngå en slik utvikling må vi sørge for at de store framskrittene som stamcelleteknologien kan gi oss, blir en del av vårt offentlige gratis helsevesen. Vi må oppheve den strenge forbudslinja her hjemme, støtte Tysklands og Frankrikes forslag om et FN-forbud mot kopiering av mennesker, og samarbeide med Sverige og de andre i Eurostemcell-prosjektet. Så må vi bli enige om å gjøre en stor langsiktig satsing gjennom femten-tjue år på dette området. Vårt mål må være at Norges innbyggere til enhver tid skal være trygge på at de vil få den absolutt beste tilgjengelige behandling i verden, uten at det er avhengig av egen lommebok.