Helseismen

Som andre –ismer har helsismen Det Perfekte Mennesket som mål. Den dyrker helsen som den nye Gud. Kroppen er et tempel. Kroppen må bygges, renses og holdes hellig. Hver dag må livsstilen foredles og immunapparatet styrkes. Alt skal stå i helsens tjeneste. Mer og mer av livets ubehag får diagnose på seg og pille mot seg. Mer og mer av den risikosonen livet er, blir besatt av beskyttelse.

Da legen rådet filosofen Hanna Arendt til å slutte å røyke, skal hun ha svart: «Mennesket lever ikke for helsen alene.» Men under helsismens regime gjør vi det, Vi lever for å skaffe oss helse i stedet for å ha helse for å leve. Helse blir alle tings mål.

«Orgasme gir kvinner bedre helse,» meldte Dagbladet forleden og anbefaler orgasme som kur mot inkontinens, menstruasjonssmerter, søvnproblemer, infeksjoner, stress og spenninger i kroppen.

Kunst blir også en pille i det postmoderne apotek. «Færre piller med god (min utheving) billedkunst», rapporterte Aftenposten for en tid siden.

Sex og kunst – hva mer trenger mennesket for å være i live? Mat. Men maten blir også spist opp av helsen nå. Det postmoderne måltid er ernæringsfysiologisk design. Så besatt av å spise rett kan man bli, at det blir en diagnose. Ortorexi, sykelig opptatthet av korrekt ernæring, rammer flere og flere unge mennesker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sex, kunst og mat – hva mer trenger mennesket? Kjærlighet. Men pass på dosen. Forskere ved Manchester Metropolitan University har funnet ut at vi trenger minst en klem daglig.

Var det noen som lo? Ja, da er det også godt for helsen din og hvis du vil fortsette å le, kan du legge deg inn på latterklinikk i California eller gå på kurs her hjemme og lære «løvelatter som er god for halsen og skjoldbrukskjertelen».

Det er farlige bivirkninger ved å la helsen begrunne livets valg og innhold. Hvis alt vi foretar oss skal gjøres til gjenstand for helsekonsekvensutredning, tar vi glansen fra livet. Vi mister spontanitet, lekelyst, hvile og nytelse. Sex, kunst, mat og kjærlighet – er livets kraftverk. Hvis vi bygger kraftverkene om til helsehus og sykehus, mister de strøm og spenning.

Stadig større deler av menneskelivet blir gjort til sykdom som helsetjenesten må forebygge eller behandle. Dette fenomenet kalles medikalisering. Islendingene har et flott ord for medikalisering: Sjukdoms-væðing, å kle noe i en sykdomsdrakt. Dette noe begynner å bli mye.

Nietzche påsto i dystre stunder at livet er en kronisk sykdom. Han blir for optimist å regne sammenlignet med Verdens helseorganisasjon, som nå karakteriserer menneskelivet med over 12.000 diagnoser, 5.000 flere enn i 1975. Blant sykdomskodene er: Vanskelige svigerforeldre, trøbbel med Gud, stryke til eksamen, opposisjon mot autoriteter og nabokrangel.

Samtidig som mer og mer av livet får sykdomspåkledning, får mer og mer av livet også beskyttelsesdrakt. Det gamle speidermotto kommer på moten igjen: Vær beredt, alltid beredt – for du er kringsatt av helsefarer.

En snedig form for markedsføring har blitt populær blant adrenalinspekulantene i det siste. Nærmere bestemt blant de som tjener seg rike på å skremme og helsesjekke friske. Firmaet RiskRed tilbyr et omfattende (og kostbart) program for å «avdekke sykdom i det symtomfrie vinduet». På forsiden av reklamebrosjyren er bildet av en kjernesunn, sterk, glad mann i 30-årene med teksten: «Du vet ikke alltid hva du bærer på …». Slik skapes spøkelsesbildet av menneskelivet. Hver og en av oss går rundt med tidsinnstilte bomber i tykktarmen, i hjertet, i hjernen, i brystet, i prostata, i leveren, i øyet, i huden – da gjelder det å tilkalle The Bomb Squad som kan detonere – før det er for sent. Slik skapes en grunnleggende mistillit til egen kropp. Det ender med at du går rundt og mistenker kroppen din. Det blir ingen friske eller glade av.

Hva gjør det med oss å gå rundt med helsetrøye, sykdomsklær og beskyttelsesdrakt? Livet blir trangt. Det blir vanskelig å danse og leke med slik påkledning.

Hva kan vi gjøre for å rømme fra sykdomsfryktens fengsel?

Her finnes kun en frigjørende tanke som kan hjelpe mennesket ut av fryktens celle: Å godta at selve livet, Det gode liv, er lik risiko. For å være levende med kraft og lyst må vi ha mot i brystet, ta sjansen, seire og tape, tåle, ja, like fare - ikke stå på stedet hvil i innbilt trygghet. Utvikling, forandring - altså liv - krever risiko. Det gjelder ikke bare psyken, men også kroppen vår. Hver kilo levende vev = en kilo risiko, for livet varer ikke evig. Hvert kilo over 0 øker risikoen for kreft fordi den levende cellen inneholder mekanismer for sykdom, aldring og død. Derfor, bare ved å forelske seg i en passe dose risiko, kan mennesket bevege seg fra Frykten til Tryggheten. Vi må forstå at Helsepunktet er Nokpunktet.

Forskerne og mediene kan også dempe risikoepidemien. De bør lete etter et nokpunkt i produksjon og kommunisering av risiko. Det er ikke nødvendig å rope ulv hver gang en laboratoriemus får en skjelving. Det er ikke nødvendig å slå alarm om 1000 molekyler som vi ikke vet om kanskje, kanskje, kan skade oss, men sannsynligvis ikke. Det er ikke nødvendig å slå på store trommer om sammenhenger som ingen kan gjøre noe med.

Helsetjenesten og helsepolitikken har et stort ansvar for sykdomsskapende helsedyrking og risikofokusering. Før leger kan begynne å arbeide må Staten gi dem såkalt «Licentia practicandi», rett til å praktisere. Vi må ta fra dem retten til å medikalisere og kreve at hver av de 4 784 112 innbyggerne i Norge får «Licence to live».