Helseomsorgen og legene

«Legeforeningen og Det medisinske fakultet i Oslo skapte legemangelen, og Legeforeningen utnytter den.»

«Jeg ble henvist til Haukeland sykehus for en kul under øyet. Der var det seks måneders ventetid, men legen sa at jeg kunne komme til ved Bergen Medisinske Senter på et par dager. Jeg er god sosialdemokrat, og det var med bismak jeg benyttet meg av et privat helsesenter. Meget forbauset ble jeg da jeg ved Bergen Medisinske Senter ble mottatt av samme lege som avviste meg på sykehuset,» skriver en kvinne i et brev.

Dette hender hver dag ved våre sykehus. Sykehusleger bruker jobben til å skaffe seg pasienter til privatpraksis. Da kvinnens mann ble syk, fikk han time hos samme lege. Brevskriveren gir klart uttrykk for at helsetjenester ikke bør sjakres med på sykehus, og at legens handling var uhederlig. Men når det offentlige helsevesen ikke fungerer, må pasientene ta imot hjelp der de kan få den.

Legeforeningen og Det medisinske fakultet i Oslo skapte legemangelen, og Legeforeningen utnytter den. Fra å være en yrkesforening ble Legeforeningen en fagorganisasjon med usedvanlig harde metoder. Det ble begynnelsen på maktkampen om styringen av vår helseomsorg.

En godt betalt og sosialt respektert yrkesgruppe meldte seg ut av samfunnet. Var det bare fordi de flinkeste i klassen ville ha bedre betalt for sitt skoleslit? Eller hadde de høyverdige mål for bedring av helseomsorgen?

Legeforeningens makt vokste, og medlemmene stilte de merkeligste krav, som måtte innfris straks. Streiker, plassoppsigelser og obstruksjon ble brukt for å hindre myndighetene i å få kontroll over situasjonen. Legenes holdning til samfunnet og pasientene endret seg radikalt; det var som om de kastet masken, pasientene ble brikker i spillet om makten.

Ledere av underavdelinger sendte rundskriv til medlemmene: «Si opp alle avtaler, kom bare når dere blir tilkalt, og la markedet bestemme prisen.»

Ved Regionsykehuset i Trondheim - hvor jeg var professor ved øre-nese-hals-avdelingen - tok legene kreftpasienter som gisler. De ville utsette kreftoperasjoner i tre måneder om de ikke fikk oppfylt sine krav.

Legene forlangte og fikk rett til ubegrenset overtid. «Legene kan arbeide så mye de fysisk makter,» jublet presidenten. At det var medisinsk uforsvarlig, spilte ingen rolle.

Legeforeningens sjefforhandler, Sverre Strand, truet med helsekaos om ikke hans nystiftede forening, Akademikerne, straks fikk forhandlingsrett.

Allerede i 1997 hadde vi for mange leger, men administrasjonen ved sykehusene føyde seg når legene gjorde ventelistene lengre, og lot legene bestemme prioriteringen. Ventelistene er høna som verper gullegg - for legene.

Ved å stille urimelige krav og true med streik, gjør legene sykehuseierens styringsrett illusorisk. Administrasjonens forsøk på rasjonalisering og innsparing stoppes effektivt når legene sier: «Det er medisinsk uforsvarlig.»

Budsjettet blir sprengt, og sykehuseierne forlanger at staten skal betale underskuddet. Slik opplevde jeg det i 70-årene, og slik er det i dag. Sykehuseierne synes ikke interessert i å spare så lenge staten betaler.

Sykehusadministrasjonens ettergivenhet og uvillighet til å ta en konfrontasjon med legene, mangelfull styring og overbemanningen er de viktigste årsaker til øking av utgiftene i helsevesenet. Selv da legene tok kreftpasienter som gisler, var det ikke administrasjonen som ropte varsku, men lokale politikere.

Tallet på leger er i løpet av de siste 25 år tredoblet, og tallet på sykepleiere er 4,5 ganger større. Befolkningen har i samme tidsrom bare øket med 9 prosent.

Med samme legedekning som Sverige, trenger vi bare 11500 leger. Vi har nå 16000 yrkesaktive leger, halvparten av dem arbeider på sykehus. Å skaffe dem kontorplass, et sted å være, har gått ut over sengetallet, kontorer til polikliniske undersøkelser og pasientenes oppholdsrom.

Ved enkelte avdelinger er overbemanningen grotesk. Allikevel henter sykehusene vikarer for mellom 130000 og 175000 kroner i måneden fra et dansk firma.

Legene arbeider mindre, og kvaliteten er dårligere.

Operasjonsstuene står tomme de fleste timer i døgnet. På grunn av dårlig planlegging utsettes hver femte operasjon, ofte like før pasienten skal opereres.

Ved å øke antall kontroller ved poliklinikkene, blir arbeidet lettere; det ser fint ut på statistikken, men tilgangen på nye pasienter blir tilsvarende mindre.

Profesjonsstrid og maktkamp skaper uro på arbeidsplassen, dårlig samarbeid og elendig effektivitet.

Overtid blir aldri kontrollert, bare ført opp på timelister og betalt. Institutt for sykehusforskning har påvist at sykehus gir leger overtid ved fiktive vakter. Sykehusleger tar fire- fem uker ekstra ferie som avspasering for overtid, og langfri i helgene.

De fleste har privatpraksis og utnytter Rikstrygdeverkets takster maksimalt. Av 7000 som er gransket, er 19 prosent potensielle «feilbrukere». En ble dømt til å betale tilbake 2,5 millioner kroner - småsvindel, skattesvik og snusk.

Dårlig omtale i media hever legene seg over og tier ihjel. Er de nødt til å svare, er de arrogante. Millioninntekter er ikke mer enn leger bør ha, og grådighet er blitt en del av deres livsstil. Med en fot i offentlig helsevesen og en i den private helseindustri, fyller de sine lommebøker og har samtidig billig pensjon og syketrygd. Deres yrkesetikk setter selv kolleger spørsmålstegn ved. Noe av det som drives er ren forretningsvirksomhet.

I 1993 ble retten til refusjon fra trygdekassene begrenset, og legene truet med å gå inn for helseomsorg betalt ved forsikringsordninger. Forsikringsselskapene er allerede på markedet, og for første gang vil vi få systematisk og organisert forskjellsbehandling av syke mennesker.

En av grunnpilarene i norsk helseomsorg - at alle har samme rett til den beste behandling, uansett størrelsen på premien de betaler - vil forsvinne.

Målet er markedsstyrt betaling for helsetjenester, og konkurranse mellom sykehusene om billigste anbud. USA har i tre år hatt slik finansiering av helsetjenester. Pasientene er taperne, og Kongressen arbeider med lovforslag som skal styrke deres rettigheter.

Stykkpris og diagnoseregulert betaling ble innført i USA i 1983. Det hadde ingen innflytelse på sykehusenes profitt, drift og økonomi. Hos oss, som i USA, vil konkurranse om billigste drift føre til for mange polikliniske operasjoner, bruk av ukvalifisert hjelp og for tidlig utskriving av pasienter.

Veien fra politisk styrte aksjeselskaper til private sykehus og forskjellsbehandling er kort.

Vi har for mange leger. Idag har vi 4000 flere enn vi trenger. Vi var stolte av vårt helsevesen slik det var før legene saboterte det, og gjorde det til forretning. Etter at min bok «Legekår eller Levekår?» kom ut, har jeg fra leger og andre fått spørsmål om terapi for et helsevesen med for mange leger og ventelister. Her er mine forslag til reform:

1. Sykehusleger bør ikke ha rett til privatpraksis.

2. Kontroll med overtid, reiser til kongress og kurser.

3. Refusjonsretten begrenses til leger som har kontor og faste kontortider, og der det er behov for dem.

Vi har allerede lovhjemler for forslagene.

Sverige hadde samme problemer som oss til slutten av 60-årene. Statsminister Tage Erlander gjorde slutt på det uten problemer, så å si over natten. Det samme bør vi gjøre. En undersøkelse utført av en lege ved Regionsykehuset i Trondheim, Personalressurser og pasientbehandling, 1995- 1999, viste at alle personellgrupper av helsearbeidere hadde en klar nedgang i pasientrettet virksomhet, definert som behandlinger og undersøkelser som hver tilsatte utførte.