Helsepersonellkrise tas på alvor

HELSEPERSONELL: Under tittelen «Apartheid med et smil» hadde Dagbladet 14/9 på lederplass en kritisk kommentar knyttet til den nylig fremlagte rapporten «En solidarisk politikk for rekruttering av helsepersonell». Det kan virke som om Dagbladet har misforstått rapportens budskap.

I dag er det stor mangel på helsepersonell i fattige land. Spesielt gjelder dette enkelte land i Latin-Amerika, de fleste land i Afrika og sør i Asia. Disse landene bærer de tyngste byrdene når det gjelder dødelighet, sykdom og nød. Mangel på helsepersonell fører til at de blant annet ikke får utført relativt enkle livreddende aktiviteter som vaksinasjon og medisinering. De få som utdannes, reiser ofte ut og arbeider i andre land med høyere lønninger. Slik tappes landene for viktige helsearbeidere, helsesystemene svikter, og befolkningen blir skadelidende.

Samtidig er det slik at land med best økonomi, som for eksempel Norge, har minst sykdom og flest helsearbeidere. Når vi i fremtiden får flere eldre i samfunnet og færre mennesker i den arbeidsføre aldersgruppen (16 år -60år), vil vi trenge mer helsepersonell til helse- og omsorgsoppgaver.

Slås disse to utfordringene sammen, er det en stor fremtidig fare for at vi, den rike del av verden, vil komme til å trekke ut stadig større helsearbeidsressurser fra de delene av verden som allerede er tungt belastet og som vil ha et stort behov for sine egne helsearbeidere. Vi ser i dag hvordan Norge tiltrekker seg helsepersonell fra nærliggende land, disse igjen fra sine naboland og videre i en kjede som tømmer fattige land for denne ressursen. Denne effekten gjør seg allerede tungt gjeldende i Europa og Nord-Amerika.

Hittil har verden manglet en felles holdning til disse utfordringene. Derfor ba Helse- og omsorgsdepartementet Sosial- og helsedirektoratet om å utrede grunnlaget for en politikk for rekruttering av helsepersonell. I rapporten foreslår vi at regjeringen fører en politikk langs tre dimensjoner: vi (les: de rike landene) må selv ta ansvar for å dekke våre nasjonale behov, vi må jobbe gjennom bistand til fattige land og vi må ha en ansvarlig rekruttering.

Dette betyr at Norge selv skal bekoste utdanningen av det helsepersonellet som arbeider innenfor landets grenser. Norske arbeidsgivere skal ikke selv drive aktiv rekruttering av helsepersonell i land som mangler helsepersonell. Man skal heller ikke bruke rekrutteringsfirmaer eller andre som gjør dette. Bistand må i stor grad rettes mot helse, helsesystemer og helseutdanning i samarbeidsland. Forslagene skal samtidig ikke være til hinder for at helsepersonell, og andre, som av eget initiativ ønsker å flytte og arbeide i andre land, kan gjøre det dersom vilkårene for øvrig tillater det.

For få dager siden ble alle disse problemstillingene drøftet blant 53 medlemsland på møtet i Verdens Helseorganisasjon - region Europa, i Beograd. Blant medlemslandene som både består av land som avgir og land som mottar helsepersonell, er det nå full enighet om å be WHOs regionaldirektør for Europa å utarbeide forslag til et internasjonalt regelverk på linje med det norske forslaget. Å sikre internasjonal enighet og et etisk godt regelverk på området, er tvingende nødvendig. Alternativet er langt verre: en fortsatt «la-det-skure»-politikk som med meget stor grad av sannsynlighet vil ramme de aller fattigste i vår globale helseverden i uoverskuelig fremtid.