Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Helsetjeneste i fattige land

Hvert år tappes Afrika for omlag 20 000 personer med høyere utdanning (leger, universitetslærere, ingeniører og andre).

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I slutten av oktober i fjor ble det avholdt en konferanse i Antwerpen som mange håper kan være innledningen til en ny global satsing for å bedre helse og helsetjeneste for fattige. Blant deltagerne var helseministere og helsedirektører fra 15 afrikanske land, ledere innen EU, Verdens Helseorganisasjon(WHO) og representanter for Verdensbanken i tillegg til ledende forskere innen internasjonal helse fra hele Europa. Bakgrunnen for konferansen var det etterhvert velkjente bildet av sviktende helsetilstand og helsetjeneste i fattige land, spesielt i Afrika sør for Sahara. Det er her en krise under utvikling som, om ikke drastiske virkemidler blir tatt i bruk, kan få alvorlige konsekvenser for alle sektorer i samfunnet.

Etter en periode med bedring i helsetilstanden og helsetjeneste også for de fattige fra 70-tallet og framover, har vi på 90-tallet sett et sammenbrudd i helsetjenesten i mange land. Det er ulike årsaker til dette. Verdensbankens politikk med krav om såkalte «strukturjusteringsprogrammer» som vilkår for lån og støtte til fattige land, blir av mange vurdert som en viktig bidragende faktor. Denne politikken, sammen med krav om økende privatisering, har ført til en svakere statlig finansiering av helsetjenesten. Vaksinasjonsprogram og nødvendige helsetjenester for den fattigste del av befolkningen har brutt sammen, og helsetjenesten er i økende grad tilgjengelig bare for dem som kan betale for seg.

Det er nå flere internasjonale initiativ som tar sikte på å bedre denne situasjonen. Et av de mest omtalte initiativene er fra G8-landene. De har etablert et fond for å bekjempe AIDS, tuberkulose og malaria. Målsettingen var at G8-landene og eventuelt andre bidragsytere til sammen skulle fremskaffe 10 milliarder dollar for dette formålet. Til denne tid er fondet ikke større enn 1,5 milliard. Dette er langt fra tilstrekkelig for å ha vesentlig betydning for disse sykdommene. Dessuten har det også vært diskutert om fondet primært skal gå til innkjøp av medikamenter og til forskning for å utvikle og markedsføre nye medisiner og vaksiner for fattige land. Dette vil i så fall ha svært liten betydning for de fattigste, i alle fall på kort sikt. Uten at krisen i helsetjenesten blir løst, vil andre tiltak dessverre ha liten effekt.

Et av hovedproblemene er nå å skaffe kvalifisert helsepersonell på alle nivåer i helsetjenesten, spesielt på landsbygda. Lønns- og arbeidsforhold er dårlige og de best kvalifiserte, spesielt blant leger, har i stor grad emigrert til andre land. Denne såkalte «brain-drain» har aldri vært større enn nå. En tredjedel av alle leger som utdannes i Sør-Afrika forlater landet, 21000 Nigerianske leger arbeider nå i USA, og årlig tappes Afrika for omlag 20000 personer med høyere utdanning (leger, universitetslærere, ingeniører og andre).

Det er lett for kvalifiserte personer fra fattige land å få jobb i Europa, USA eller Canada. Det er et tankekors at organisasjoner som skal arbeide for å hindre denne type «brain-drain» og hjelpe fattige land; FN-organisasjonene, WHO, Verdensbanken og mange frivillige organisasjoner er lønnsledende og i stor grad rekrutterer de best kvalifiserte fra u-land til internasjonale jobber på et lønnsnivå som selv etter norske forhold er svært gode. I tillegg er det skattefritak for denne type stillinger. De ansatte bidrar dermed ikke til fellesskapet, noe deres kolleger som forblir i hjemlandet har plikt til å gjøre, til tross for et lønnsnivå på mindre enn tiendedelen av det som kan oppnås i internasjonale organisasjoner.

Både USA, Japan og EU-landene har hatt egeninteressen som hovedrettesnor for sin politikk i forhold til fattige land. Også i beskrivelsen av målsettingen med den nye EU strategien for forskningsamarbeid med fattige land sies det ganske klart at hensikten er å fremme EUs egen forskning. Kapasitetsbygging i fattige land synes å være underordnet dette. Det trenger ikke være noen motsetning mellom å utvikle forskning av høy kvalitet og å bidra til kapasitetsbygging i Sør. Men det er nødvendig med egne virkemidler som land i Nord ikke alltid har vært villige til å bidra med. Norge har tradisjonelt hatt en bevisst holdning til dette. Det er viktig at Norge fortsetter denne linjen. En liberalisering av arbeidsinnvandring for helsepersonell, vil i denne sammenheng ikke være et godt bidrag.

Tvert i mot må det, i samarbeid med fattige land, snarest gjennomføres tiltak for å bedre denne kritiske mangel på kvalifisert personell på alle nivåer i helsesystemet. Lønns- og arbeidsforhold må bedres, spesielt på landsbygda i u-land. Her er det nødvendig med radikale tiltak. Lønninger må mangedobles og karrierestrukturen endres. Internasjonale organisasjoner bør ta en ledelse i dette gjennom en radikal endring av sitt eget lønns- og karrieresystem. Ett års tjeneste på landsbygda i et u-land burde lønnsmessig og karrieremessig telle langt mer enn ett år som konsulent på et kontor i Genhve eller Washington.

Det ser dessverre ut til at det er langt fram før dette blir en realitet. Men tiltak for å redusere «brain-drain» må få økt oppmerksomhet både i internasjonale organisasjoner og hos ansvarlige statlige myndigheter. Hvis ikke dette blir et sentralt fokus i alle programmer, vil andre tiltak ha marginal betydning. Infrastruktur og utstyr er også nødvendig, men dette er selvsagt av liten verdi hvis det ikke finnes kvalifiserte personell som bruker sin tid på å arbeide med det de er utdannet for.

På toppen av dette slår nå AIDS-epidemien inn med full tyngde. Både helsevesen, skolevesen og andre statlige etater mister et stadig økende antall ansatte på grunn av dødsfall av AIDS. Om en tilsvarende epidemi hadde rammet Norge, ville vi, selv med våre ressurser, hatt vansker med å takle dette. I et fattig land er det helt umulig å gi adekvat behandling og omsorg til alle AIDS-syke. Medikamenter som nå er standard behandling for AIDS-pasienter i vår del av verden, er en behandling som kostnadsmessig langt overskrider hva fattige i u-land har råd til.

Dette problemkomplekset ble tatt opp i sin fulle bredde på konferansen i Antwerpen. Det finnes god kunnskap om hvordan en helsetjeneste i fattige land bør drives. Det er blant fagfolk stor enighet om at helsetjenesten primært må være et offentlig ansvar, men at frivillige organisasjoner i samarbeid med staten spiller en viktig rolle.

Konferansedeltagerne samlet seg om en uttalelse om «Helsetjeneste for alle» som et realistisk mål også for de fattigste landene.

Det har tidligere vært vedtatt resolusjoner av ulike aktører om rett til helse og grunnleggende helsetjenester også for fattige. Denne retten er også klart uttrykt i FNs menneskerettserklæring. Det er å håpe at makthavere i Sør og Nord i lengden ikke kan unnlate å la denne retorikken følges av handling. I en verden av overflod skulle helsetjeneste for alle være et oppnåelig mål. Den 11. september burde ha lært oss at grunnlaget for fred og stabilitet først og fremst skapes gjennom arbeid som fører til mindre ulikhet og større forståelse mellom ulike etniske og religiøse grupper.

Vignett:

helsetjeneste

Hele Norges coronakart