Helsetjeneste og homofili

JEG VISER TIL innlegg av Tom Ovlien og Reidar Kjær i Dagbladet h.h.v. 15 og 18. februar.

Jeg er selvsagt ikke likegyldig til homofiles helse og livskvalitet. Jeg sier i forordet til Strategiplan for forebygging av hiv og seksuelt overførbare sykdommer at det er viktig med personlig ansvar for egen atferd og livsstil, men også at det er like viktig med omtanke for medmennesker. Den aktuelle forebyggingsplanen heter derfor også «Ansvar og omtanke». Sammen med samarbeidet som munnet ut i Hiv-Manifest 2003, er dette tanker og ideer som jeg håper sentrale helsemyndigheter og de frivillige organisasjonene sammen kan bygge videre på, slik at vi i fellesskap kan vise at vi bryr oss om hvert enkelt medmenneskes helse og livskvalitet.

Det er dessverre en kraftig økning i tallet på hiv nysmittede homofile menn.

Foreløpige tall viser at det i 2003 er diagnostisert 238 hivsmittede som er det høyeste antallet nysmittede med hiv noensinne i Norge. Mens det de siste årene har vært nyankomne asylsøkere og andre med innvandrerbakgrunn som har stått for så å si hele økningen, er det i 2003 homofile menn som utgjør denne. I tall betyr dette at 57 av 238 nydiagnostiserte er homofile menn. Dette er en alvorlig og urovekkende utvikling som må få konsekvenser for det forebyggende arbeidet blant homofile menn, og som vi sammen må gjøre noe med. Vi vet at mange andre vestlige land har den samme utviklingen; Danmark, England og Australia for å nevne noen. Årsaken til en slik utvikling kan være sammensatt og kompleks, og det er ikke entydig hva som utløser den. Her kan vi lære av hverandre over landegrensene.

HELSEUTVALGET FOR

homofile har fått redusert statlig støtte til hiv forebygging de siste årene, fordi smittetallene blant homofile menn over lengre tid har holdt seg stabile. Når vi nå ser en endring i utvikling, må det få konsekvenser for inneværende års tildeling til hiv-forebygging blant homofile menn.

Kjær reiser den gamle problemstillingen om homofili som sykdomsdiagnose. Jeg har understreket tidligere og gjør det gjerne igjen; homofili er ingen sykdom og helsetjenesten behandler derfor heller ikke homofili. Når det gjelder Kjærs antydning om at den debatten jeg har deltatt i, om trossamfunns rett til selvstedning tolkning av trosgrunnlag og ordninger, skal ha ført til usikkerhet om helsetjenestens syn på homofili så kan jeg ikke være enig i det. Fokuset i denne debatten har vært, som Kjær selv skriver, min tilknytning til en bestemt menighet og mitt lederverv i KrF. Det har heller ikke på noe tidspunkt vært stilt spørsmål om homofile som syke eller helsetjenestens rolle.