Helsinkis kunsthøst

HELSINKI (Dagbladet): Edvard Munchs lysfylte Warnemünde-bilder, Gustav Vigelands legemlige eros i strek, Per Manings dyrekroppsnære video og Odd Nerdrums clair/obscure-maleri setter norske farger på kunstkartet i den finske hovedstaden. Likevel er denne kvartetten bare deler av det internasjonale mangfoldet som preger høstens Helsingfors, som ikke trenger noe millenniumskifte for å framtre som en europeisk kulturby.

  • Kiasma-museet i byens midte viser igjen sin sentrale posisjon, både gjennom arkitektonisk innramming og den aktuelle utstillingen av egen internasjonal samling. Den finske staten sikret institusjonen denne kolleksjonen, da en av 80-tallets finanskometer krasjlandet for noen år siden. Dermed kan Steven Holls saler atter en gang omslutte krevende verker som minimalisme i tre av Carl André, arte povera-kunstneren Mario Merz' igloo-konstruksjon i glass, neon og metall, samt popkunst-klassikeren Claes Oldeburgs enorme fyrstikkskulptur på en utmerket måte. Supplert av Oslo-aktuelle Marina Abramovic' krystall-objekter i museets luftige prosjektrom.
  • Et spydkast av finsk verdensmesterklasse fra Kiasma ligger det forhenværende og funkisrene Tennispalasset. Der fikk Helsingfors' bymuseum ekspansjonsmuligheter for ei tid siden, og nytter nå de nye rommene til et kontrastenes møte mellom Victoria-tidas spisspenslete maleri og multikunstneren Hannah Wilkes kontroversielle livsverk. Man kan knapt tenke seg større motsetninger enn det ultraromantiske kvinneidealet i den engelske maler-poeten Dante Gabriel Rosettis mytologisk danderte og barbrystete «Venus Verticordia»(1864- 68), og Wilke i steil feministisk og fotografisk egeneksponering av sin nakne kreftsyke kropp fra 1992.
  • Bymuseets andre avdeling i Helsinkis utkant rommer også et stort utstillingsmessig spenn, med et innblikk i det eksistensielt-sosiale drama fra noen av dagens markante latinamerikanske kunstnerskap som brasilianske Rosangela Renns, Cubas Ernesto Pujol og Luis Benedit fra Argentina. Endelig gjør vertsnasjonens kunst seg intenst - men lavmælt - gjeldende i veteranen Rafael Wardis pasteller i hovedstadens kunsthall. Med forankring hos Bonnard og Rembrandt går han åpent og finstilt inn på, og løfter et tungt og nedbrytende tema som alders demente til varmt trøstefulle syner.