Helskrudd - og med mange ingredienser

Pretensiøst forsøk med litterære forbilder.

FILM: «Leo» handler om en gutt som er oppkalt etter en av de verste litterære skikkelsene hans mor kan tenke seg: Leopold Bloom fra James Joyces «Ulysses». Akkurat hvorfor hun ga babyen dette navnet, går ikke filmen i nærmere inn på.

Hele Mehdi Norowzians debutfilm har tilsynelatende store ambisjoner som den aldri klarer å leve opp til. Den inneholder to historier som utspiller seg til forskjellig tid, men som likevel skal flettes sammen på en måte som sannsynligvis skal virke overraskende, men som ikke akkurat kommer som noen bombe.

Leos tragedie er at han blir forløst umiddelbart etter at hans far og søster omkommer i en ulykke. Hans mor (Elisabeth Shue) bebreider seg selv for ulykken og straffer seg med aldri å vise varme overfor sønnen. Hun ødelegger både seg og ham.

I en annen historie slipper tause Stephen (Joseph Fiennes) ut av fengselet etter å ha sonet 15 år for drap.

Han har overlevd ved å skrive historier og brev. Han brevveksler også med gutten Leo.

Etter fengselsoppholdet får han jobb på en veikro som befolkes av ekstreme typer spilt av Sam Shepherd og Dennis Hopper på sitt mest bisarre. Og Mississippi-auraen hviler tungt og klamt over mennesker og landskap, der forvillede sjeler og gærninger springer omkring som litterære klisjeer. En dæsj Joyce, litt Faulkner og en dråpe Tennessee Williams og voilà - den ene ingrediensen har slått den andre i hjel.