Helstøpt «Vildand»

«Vildanden» som psykologisk thriller og med gjennomgående gode rolletolkninger.

ALTA (Dagbladet): I Terje Mærlis regi er «Vildanden» blitt spennende som en psykologisk thriller. Oppsetningen er doggfrisk med sitt energiske spill og sin nordnorske språkdrakt, og den er utfordrende ved stadig å insistere på at Ibsens konflikt mellom pragmatisk dobbeltmoral og livsløgn på den ene siden og ideale sannhetskrav til livet på den andre også angår oss i dag.

Kryssklipper

Terje Mærli er i toppsjiktet ikke bare blant norske, men blant verdens Ibsen-regissører.

Han har etter hvert utarbeidet sitt eget grep på Ibsens samtidsdramaer: han kryssklipper gjerne de første scenene for raskt å komme til sitt anliggende, han tviholder på nerven i handlingen og han er nådeløs i sin utporsjonering og avsløring av personenes egentlige motiver.

To rekker hvite dører i scenograf Lars E. Lindéns for øvrig dunkle og minimalistisk lekre interiør er rammene om Mærlis versjon av «Vildanden». Her dukker Gregers Werle (Ketil Høegh) opp med sin ideale fordring og akutte sannhetsfeber for å få den sosialt forfengelige og lett påvirkelige fotograf Hjalmar Ekdal (Kristian Fr. Figenschow jr.) til å innse at ekteskapet han har med Gina (Guri Johnson) bygger på løgn og manipulasjoner.

Svik

Kravet om at livet og virkeligheten kan leves og formes etter rene idealer, uten tillempninger og åpninger for tilfeldigheter og menneskelige justeringer, vil alltid få utilsiktede og i verste fall tragiske konsekvenser. I Hålogaland Teaters «Vildanden» bærer Heidi Goldmann vakkert på lille Hedvigs offer. De voksnes svik mot barna, som først og fremst består i at barna trekkes inn i spill de ikke har forutsetninger for å mestre, blir ikke mindre synlig av at Mærli har latt henne få spille et slags teater i teatret. Hedvig skjuler seg delvis bak en hvit teatermaske, og leker med små Vildanden-figurer akkurat som den ulykkelige og uforfalskede Laura i «Glassmenasjeriet».

Lykketreff

Møtet med den kresne Ibsen-regissøren Mærli og ensemblet på HT, for anledningen ispedd et par hjemvendte frilansere som Sigmund Sæverud (gamle Werle) og John S. Kristiansen (doktor Relling) har vært et lykketreff.

Fra små roller til de store avleveres typer og karakterer med fasthet og gnist. Oppsetningen har både humor og er estetisk stilfull, og med Ketil Høegh og Kristian Fr. Figenschow jr. i stadig clinch, omtrent ikke på tomgang et eneste sekund.