Helt alene

I lysende ensomhet.

CD: J.S. Bachs sonater og partitaer for solo fiolin, tre av hvert slag, hører til fiolinlitteraturens fineste verker, uansett epoke. Nå har John Holloway spilt dem inn for ECM, ikke så lang tid etter at Gidon Kremer gjorde det samme, på samme selskap.Den blir ikke overflødig eller unødvendig av den grunn, verken Holloway-utgivelsen eller Kremers, for den sakens skyld. Samlingen rommer så mye, og også så mange gåter, at det er nok å øse av for store fortolkere.Ta bare innskriften i partituret, Sei solo . Hva formidler den, en nøktern beskrivelse av seks solostykker, eller en sorgens ettertanke, fra komponisten som kjenner seg helt alene, fra en epoke hvor dødens nærvær aldri er langt borte?Vi får ingen endelige svar, innskriften er tvetydig. Men mysterier av den sorten kan stemme sinnet til en mottakelighet overfor musikk som lodder dypt.I en enkel forstand, rent teknisk. Dette er musikk som prøver ut bærekraften i instrumentet langs nye og dristige, men også uttrykksmessig svært nærgående baner. En vital dimensjon den formidler er fryden over spillet, eller rettere: hva som er mulig å uttrykke på en solo violin. Men den er også raus på sorgtung musikk, musikk som åpner melankoliens rom og samtidig gjør det til å holde ut. Musikk som trøster, rett og slett.Holloways vei inn i den går gjennom utsøkt klangbehandling. Og da tenker jeg ikke bare på hans omhu for historisk adekvat tilnærming til barokkmusikeren Bach - altså på en barokkfiolin, selvfølgelig. For det kan resultere i så mangt. Selv forestiller jeg meg at Holloways fortolkning bæres fram på en visjon om et stort klangrom, et rom der musikken, ja, hver tone i den, får anledning til å klinge helt ut og til endes.Spillet blir ikke mindre bevegelig av den grunn, det er ingen tung og stor klang vi får servert. Men musikken låter fulltonende, og vakker, også når den beveger seg lett og smidig. Det gir utgivelsen et helt distinkt preg. Antonio Pappano har blitt sjef for Romas viktigste orkester, eller Orchestra dell\'Accademia Nazionale di Santa Cecilia som det heter, i tillegg til sin funksjon som musikksjef på Londons Covent Garden. Men han slipper ikke taket i sin operatiske bakgrunn når han går inn i det symfoniske.På sin siste utgivelse, på EMI, tar orkestret og Pappano for seg Tsjajkovskij. Men ikke symfoniene. Det er ouverturer og fantasier, til skrevne og innbilte operaer det dreier seg om.På mange måter er det enkel og iørefallende musikk. Men den vinner i uttrykk ved Pappanos tilnærming, som er å mobilisere det teatrale i den. Slik blir det en sjarmerende utgivelse, men heller ikke så mye mer.Det finnes ennå noe slikt som debuterende komponistgenerasjoner. Nå er Kringkastingsorkestret under Rolf Gupta ute på Aurora med fire stykker ca. 1979-årgang: Ørjan Matre , Evan Gardner , Jørgen Karlstrøm og Jan Erik Mikalsen . «Lights out» heter utgivelsen, og bringer tankene hen på kinosalens mørke.For de kjennetegnes alle av en type drama som i hvert fall jeg først og fremst forbinder med filmmusikk, av det gode slaget, i tillegg til håndverksmessig sikkerhet. De kan skrive for orkester, alle fire. Det gir vitalitet til musikken, og et fokus til utgivelsen, og skaper forventning om nye møter.