Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Helt åpent

Kan sosiologen Harald Eia (34) og fluefiskeren Bård Tufte Johansen (31) klare det igjen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET VAR LIKE FØR JUL. Det var dråper av blod i heisen til NRK, og da vi kom opp og inn i kantina, så sto John G. Bernander der. Han sto med mikrofonen i hånda, han hadde mørk dress på. Det var tett med mennesker foran ham. De sto oppreist som i en menighet av syke som ventet på helbredelsen. Og så sang de, de sang «fred over jorden» og «menneske fryd deg» og «det er oss

en evig frelser født». Harald Eia bestilte salat. Han gikk mellom radene av bord, han endte opp der hvor ungdomsgenerasjonen, de nye røstene og pennene i NRK, satt og hvilte og spiste.

- Det er jo sykt her, sa vi.

- Ja, sa Eia.

- BÅRD HAR BLITT VELDIG SYK. Det blir meg og dere, fortsatte han.

Vi tenkte på 26. mars 1999. Kikki Sørum kom. Lasse Tømte, han som spilte Geir i Wam og Vennerøds «Lasse og Geir» og sa «Snurp igjen smella di, du maser som et lokomotiv» kom. Faren til Harald kom, Roffe som tok bilder av Aqua-Lene kom, Bårds kone Beate kom, Espen Eckbo slang innom. De drakk gravøl, de satt rundt et langbord på Kunstnernes Hus og sang «aldri mer Åpen Post». Harald Eia sa at han ikke ville opptre på fjernsyn mer. Bård Tufte Johansen ville bare lage fiskeprogram.

To år seinere, i fjor, var Åpen Post tilbake. Det gikk fint. Og nå, i 2002, vil Harald og Bård gå i gang med enda en ny runde. Vi måtte bare spørre:

- Kan dere klare det igjen?

- Det er sånn med humor at det finnes et fasitsvar, sa Harald.

- Hvis folk ler, er det ikke så mye å diskutere. I andre uttrykk finnes det ikke slike korrektiv, man er litt mer i tåka. Publikum sitter på makta. Så vi får se. Men det jeg liker veldig godt, er at vi har gjenvunnet følelsen av å være en gjeng som bare tuller.

- Dere har ikke gjort det før?

- Denne gangen har vi prøvd å tenke helt nytt. Det er en del ting vi etter hvert har blitt ganske god på å lage. De klassiske portrettene og reportasjene, for eksempel. Nå har vi lekt oss mer med sjanger. Vi har knytta til oss en del unge producere som er veldig formsterke. Vi har prøvd å utvide repertoaret. Vi har en Murder One-aktig serie på lager, vi kaster oss på realitybølgen i et 100 dager etter-perspektiv, og vi har hentet inn en genial svenske.

- Er dere ikke lei av å være på TV?

- Jo. Derfor er det innmari viktig for meg å finne på ting jeg føler jeg ikke har gjort før.

- Hvor lenge er det mulig å fenge, tror du?

- Vi liker å tenke på oss selv som skapere av en smart komedie. Det virker som folk er dødssugne på det nå. Heldigvis. Men vi bekymrer oss selvsagt over om vi har kontakt med kidsa når vi selv snart er 40 år gamle.

MEN HARALD FÅR STADIG IDEER. De strømmer på, bare ved å se litt på tv.

- Jeg noterer hele tida. Fordi TV i seg selv inneholder en slik over- og undertekststruktur, ett lag med det man faktisk sier, og ett lag med det man ikke sier, er det et bra utgangspunkt for komedie. Folk på skjermen presenterer en fasade, og så signaliserer kroppen noen annet. Ubehag kanskje. Du har den personen som snakker om noe tragisk og som kanskje har en liten talefeil. Og gladsaker som ikke er så glade. Den hyggelige reportasjen om den lille, gode kolonialen hvor det, når man ser etter, er skittent og trist og mørkt. Sånne små ting, som du ser på «Norge i Dag». Jeg er veldig glad i rørende ting. Det tror jeg alle komikere er. Denne svakheten for det sentimentale. Jeg husker denne svenske brannmannen som var gjest i Først og Sist, også. Han hadde fått brent opp hele ansiktet sitt. Jeg husker det lille morsomme han sa, det var egentlig ikke morsomt, men folk lo som gale. Jeg synes det er interessant. Det er demmet opp en hel masse emosjonell energi her. Og latter er jo egentlig et fysisk uttrykk for at ting bare detter ned. Det står og dirrer, en sånn kjempehøy tank av følelelsesenergi, den sier sjsjsjsjjj, og til slutt må den bare gi etter. Og så faller den. Og så knekker man sammen.

IKKE SÅ REINT FÅ knekker sammen når Harald og Bård flimrer over tv-skjermene. Hele 616 000 seere fulgte åpningsprogrammet under forrige runde med Åpen Post.

- Det virker som om vi har fått aksept for hva populærkultur er for noe. Det andre tar for gitt, som vi kjenner fra USA. Det vi oppfatter som innmari smalt og smart, er mainstream der ute. I Norge har det vært en slik tanke om å demme opp for populærkultur fra utlandet, og på grunn av det har norsk populærkultur ligget nede.

- Har dere vært bitre?

- Nei, vi høres bare så sure ut når vi først blir sure. Men i starten lurte vi på «faen, kommer det ikke snart noen fra myndighetene og sier at dette må det bli en slutt på, fordi det er ikke sånn det skal være?» Saken er: Jeg har alltid vært veldig opptatt av at folk skal ha et behov for å ha ett eller annet å sitere og herme etter. Jeg kan stå på toalettet på byen og pisse, og så hører jeg noen, de ser ikke meg, men jeg hører dem, og så sier de «frekk, frekk, så herlig frekk». Jeg liker det. Det lever, liksom. Det er det populærkultur skal forsyne folk med. Ting å bruke.

- Klarer dere fortsatt å dømme hva som er bra og dårlig?

- Ja, vi begynner å få en ganske god følelse. For meg har det vært veldig god trening å stå på scenen. Folk ler av så mye rart som ikke er så lett å skrive eller tenke ut på et kontor. Du må nesten ha stått på en scene for å se hva folk henger med på. Det vi driver med er så beyond språket.

- Savner du å studere?

- Ja, jeg gjør det. Jeg savner å møte folk som er smarte. Her, i NRK, møter jeg nesten ingen.

HARALD EIA VET AT HAN utdannet og oppdro en hel generasjon i humor. Han vet at avisene har skrevet at han har vært med på å lage det viktigste underholdningsprogrammet på norsk TV på 90-tallet. «Det måtte en hengslete sosiolog fra Rykkinn og en kristen fluefisker fra Skien til for å forvandle nordmenns humor», skrev de.

- Men hva nå?

- Den runden med Åpen Post som var sist, gjorde oss litt mindre. Det talkshowformatet passet til å gå flere ganger i uka. Men selv om det var enkeltprogrammer som var immari fete, så føltes det plutselig ikke så innovativt. Vi krympa. Jeg var mer nervøs, også, sist. Denne gangen føler jeg meg sikker på at vi sitter på noe som er bedre enn noen gang. Ting som er helt sjuke. Helt ute.

- Men dere er fedre?

- Jo, det må vi ta med i beregninga. Mer enn før. Dessverre.

DET VAR FORTSATT SNART JUL. Bernander hadde tatt med seg menigheten sin og gått. Det satt bare en mann igjen og spiste salat. Harald Eia sa:

- Du, han Bernander skrev et leserinnlegg en gang mot at Mandagsklubben viste et bilde av restoskopien til Nils Ole Oftebro som hadde vært og undersøkt rompa. «Hvor langt har dette gått?» skrev han. Han er sikkert proff, men alle vet jo hva slags smak han har.

Åpen Post skulle opp til doms denne desemberkvelden. Pilotsending. 150 mennesker hadde kommet for å le. Produsent Lars Hognestad virret rundt, nervøs, på et punkt løftet han armen i været. Fordi folk ikke lo: «Ser dere ikke at folk ikke reagerer? De ler ikke», sa han.

Men seinere kom det. Demningen med følelsesenergi revnet. Harald Eia tok ansvaret, han talte til sitt publikum og sa:

- Vi er tilbake. Og jeg skal hilse fra Bård som har lungebetennelse, og si at han elsker dere.

Nye Åpen Post sendes første gang onsdag klokka 22.30 på NRK1.

Hele Norges coronakart