Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Helt dronning

Hvis hver kveld hadde vært som denne hadde det betydd at man haddd hybel i himmelen. Kristi Himmelfartsdag døpes herved om til Dronning Lauryn offisielle kroningsdag. Gårsdagens konsert er en av de største musikkbegivenhetene i Oslo på 90-tallet og den soleklart beste konserten i Spektrum noensinne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var en sinnsyk fest, en gripende høytid og en inspirerende undervisningstime. Det var hjertebank, gåsehud og en tåre i øyekroken. Det var over 7000 mennesker som var stormforelsket i dronning Lauryn en hel kveld. Det var en konsert som kunne vart i sju timer, det var en begivenhet som burde fått terningkast 11, det er en kveld som folk kommer til å snakke om i år framover.

Visjonær læremester

De traurige sitteplassene i Oslo Spektrum var et sted for livsnytelse og musikkkjærlighet i går aften. Overalt danset og jynget folk med i denne åpenbaringen av en konsert. Foran oss; et hav av ekstatiske ståplass-publikummere som veiver med hendene, roper, syngerm, danser og opptrer som i lykkerus.

Foran dem igjen; 16 dedikerte, coole, sjangerhoppende, historielerde og spillekåte musikere. I deres midte; dronning Lauryn _ det viktigste som har skjedd populærkulturen på flere år. Borte er den litt furtne og overlegne baben som gjespet seg overflatisk gjennom Fugees' Spektrum-konsert i oktober '96. Hun var erstattet med en vakker, høyreist artist; en visjonær læremester i svart musikkhistorie, en ydmyk dronning, en stolt afro-amerikaner, en superstjerne med gatekredibilitet. Lauryns mange gullkjede-vulgære og nyrike kollegaer i svart musikk av i dag blir patetiske og latterlige i lys av Hill.

Danse naken

Blåserrekke, kor, rappere, gitarister, perkusjon og to overivrige djs. Det blir mye lyd av alt dette. Noen ganger litt vel mye for Hills lydmann. Men dette blir så totalt uviktig i forhold til det overskuddet, den spillegleden og de holdningene Hill og hennes folk legger for dagen. Oh, la, la - ikke nok med at du får lyst til å gifte deg med dama og lage barn med henne, ikke nok med at hun gir deg det musikalske kicket som kunne fått deg til å danse naken rundt i Oslos gater resten av måneden, ikke nok med at hun gjør musikk til noe viktig og betydningfullt for folk _ hun er faen meg et fantastisk forbilde også!

- It's funny how money change a situation, melder Hill og viser oss i ånd, tekst og sang hvilken enestående talerstol en konsertscene er; at popkultur er noe mere en bare fjas, at livet er for kort til å la seg blende av penger, at musikk er en sterk, dyp og positiv kraft og at, tja, livet i grunn er en såpass enestående opplevelse at man bør legge hele sjela si i det. Og med et fjortis og jentedominert publikum er det stort når hun synger sin antiabort/antikarrierejag-hymne «To Zion» for i neste sekund å drasse sin lille halvannet år gamle røver Zion inn på scena.

Totalkontroll

Hill har totalkontroll over publikum. Bandet er så rikt og grooy og avslppa og gira at folk har lyst til å stå på huet hele tida. Og sammen drar de musikkhistorien fra Bob Marleys «Redemption Song» som intro, via et ellevilt band vs djs-parti med alt fra Jackson Five, Stevie Wonder, Jay-Z og Busta Rhymes til den tidløse spirituelt vakre «Killing Me Softly». Foruten å gi oss dj-triks, en latterlig bra trommesolo og sine egne rytmiske og melodiske inntertiere.

Jeg elsker virkelig Lauryn Hill etter denne konserten. Til dere 7200 som var tilstede; dere vet hvor heldige dere er. Til dere andre: Jeg ønsker av hele mitt hjerte at dere en eneste gang i livet kommer på en konsert som er like bra som denne.