Helt etter oppskriften

Adam Sandler er blant de nyere, amerikanske komikerfenomener, som med usvikelig sikkerhet trekker folk og ofte får dårlige kritikker. Han har en slags sjarm i «Big Daddy», vulgær og godhjertet på én gang.

Nær sagt som vanlig. Den typiske Sandler-humor er relativt grovkornet og kretser regelmessig rundt høyst basale elementer, for eksempel kroppsvæsker. Den fungerer iblant.

«Big Daddy»s største fortrinn er dens uhøytidelige tone og en del rimelig vellykket raljering over et velkjent tema: Umake par kastes i armene på hverandre og må leve med det.

Ettersom den ene delen av paret her er en liten gutt, dreier vittighetene seg stort sett om den voksnes svært alternative barneoppdragelse. Gutten havner hos Sonny Koufax (Sandler) ved en misforståelse, men dette drog av en komplett ansvarsløs, rølpete hurragutt tar seg nå av ham med konsekvenser for dem begge.

Filmens slagside er dens bastante forutsigbarhet. Ispedd sine pussigheter dundrer den støtt mot sin eneste mulige utgang. Og det er fælt å si det: vi har å gjøre med en ikke helt vellykket barnestjerne, rettere sagt to. Ungen spilles av et tvillingpar. Søtt, men monotont. Han skal opplagt røre oss, men får det ikke helt til. Om Sandler kan mye sies, men rørende er han ikke. Såpass skal han ha.