Anmeldelse: «a-ha: Movie»

Helt fucka

Det har blitt en oppsiktsvekkende morsom og varm film om kranglingen innad a-ha.

DOKUMENTAR: a-ha er Norges største popsuksess noensinne, og deres hit Take On Me er fortsatt en av de mest spilte sanger det siste årtusenet. Nå kommer en ny dokumentar om bandet. Video: First Hand Films Vis mer
Publisert

«Fuck fame!» utbryter Morten Harket mot slutten av dokumentarfilmen «a-ha The Movie». Norges største popstjerne gjennom tidene sitter alene i baksetet av en bil. Tidligere i filmen har han fortalt om hvor mye han skatter disse bilturene alene. Det er det eneste stedet hvor han finner ro når han er på turné, det eneste stedet det virkelig er stille. «Det er ikke mange smutthull når alle vet hvem du er» sier han. «Da blir en liten kokong viktig».

Så åpner han bildøra. Blitzene flasher. Fansen roper. Stillheten er brutt.

Medaljens bakside.

«a-ha The Movie»

Musikkdokumentar

Regi: Thomas Robsahm
Skuespillere: Morten Harket, Magne Furuholmen, Paul Waktaar-Savoy
Premieredato: 3.9.2021

«Overraskende morsom og sår dokumentar»
Se alle anmeldelser

«a-ha: The Movie» handler om å både fucke med og bli fucka av fame. Hvordan tre unge menn fra den popkulturelle bakevja tidlig erklærte at de gikk for verdensherredømme – og så klarte de det også. På grunn av sine enorme talent og oppsiktsvekkende låter, selvfølgelig. Men også fordi de hadde viljen til å satse absolutt alt. «Vi hadde ingen plan B. For det betyr at man allerede har begynt å tvile på plan A», sier Paul Waktaar-Savoy på et tidspunkt i filmen. Men som alle tveeggede sverd er det nettopp denne hangen til skylapper som blir gruppas akilleshæl. Morten Harket er perfeksjonist og blir aldri fornøyd. Paul Waaktar-Savoy vil trumfe gjennom sine egne visjoner. Magne Furuholmen har på sin side helt andre visjoner. De er tre kreative kranglefanter som sakte, men sikkert bryter hverandre ned.

Dokumentaren handler først og fremst om friksjonene, dynamikken og den musikalske magien som oppstår når disse tre mennene barker sammen. Tre menn som etter hvert ikke tåler trynene på hverandre.

Det er dette som gjør «a-ha The Movie» til en liten gullbarre av en film. Den går rett i grøten og borrer i det såre, det vanskelige, det pinlige. Regissørene Thomas Robsahm og Aslaug Holm har fått Morten, Magne og Paul til å slappe av og åpne opp. De oppleves som skånselløst ærlige om sitt forhold til musikken og hverandre. I tillegg bruker filmskaperne bandets monumentale synthop til å bygge opp dramatikken mellom de tre voksne mennene, samtidig som de stjeler «Take on me»-videoens tegnegrep når de skal illustrere barndomsminner deres.

Det funker særdeles bra.

«Nådeløst ærlig»-tilnærmingen har etter hvert blitt en paradegren i musikkdokumentarismen, med foregangsfilmer som Metallica-i-fritt-fall-dokumentaren «Some kind of monster» (2004) og den hakkanes gale The Dandy Warhols/The Brian Jonestown Massacre-dokumentaren «Dig!». De siste årene har vi fått spinnville dokumentarer om åttitallsfenomener som Bros («Bros: After the screaming stops») og Den Harrow («Dons of Disco»).

Som disse er «a-ha The movie» tidvis skikkelig morsom.

Morten lirer av seg den ene tørrvittige punchlinen etter den andre. Paul snakker av en eller annen grunn engelsk gjennom hele filmen. Og Magne er ærlig om at de av og til «har lyst til å kline hverandre ned».

Det er nesten umulig å ikke opparbeide seg en godhet overfor disse mennene som har alt, men som bare ikke klarer å finne ut av det med hverandre.

I det store og hele vil folk alltid bare være folk.

Selv om de har hatt verdensherredømme.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer