Helt greit, Bob!

Ingen mumling fra overraskende skjerpet Dylan.

KONSERT: STAVANGER (Dagbladet): Nå er det vel ikke akkurat noe som heter pensjonsalder i musikkbransjen, det viste Willie Nelson med all mulig tydelighet da han nylig turnerte Norge – samtidig som han feiret sin 75-årsdag. Og i likhet med Willie, er 67-åringen Robert Allen Zimmerman uvanlig energisk der han regjerer på scenen på Vikings fotballstadion i det flotte været. Oljebyen er eneste stopp i Norge i år, og nærmere 20 000 mennesker skinte om kapp med sola på vei til en annerledes «kamp» på gressmatta.

Keyboard

Med mørk dress med hvite striper og mørk hatt med stiv brem – antrekket har knapt vært i skapet de siste åra – står han bak keyboardet med en liten, kledelig knekk i knærne. Av og til kommer også munnspillet fram – og Dylan har gjort lurt i å bytte gitaren med tangentene. For bak seg har han selvfølgelig en gjeng med fem velspillende og like velkledde herrer.

Tony Garnier er den vi kjenner igjen fra flest bandkonstellasjoner. Gitaristene Stu Kimball og Denny Freeman gjør begge en glimrende figur, mens den store overraskelsen i lagoppstillinga på stadion er Don Herren fra Nashville-gruppa BR5-49. Han spiller det meste med strenger, og det er steelgitaren hans som gir «Just Like A Woman» i countrydrakt et fantastisk løft. Det er en sang Dylan ikke har gjort live på ei uke, så det er klar fordel Stavanger – og kveldens høydepunkt. Et annet er lyden, som klarer seg overraskende bra om du står på matta. Det føles nesten intimt, på et forunderlig vis.

Artikkelen fortsetter under annonsen

17 sanger

Det mest forutsigbare med en Bob Dylan-konsert har vært at den alltid er uforutsigbar. Det forutsigbare under den pågående turneen er at du veit at han vil spille 17 sanger, hvorav to er ekstranumre. Det har han gjort hele veien på sin Never Ending Tour i år – med ett unntak. Det du ikke veit er hvilke sanger han vil spille, for låtrekka endres fra konsert til konsert. Han skal heller ikke snakke til publikum, og det gjør han da heller ikke – før han mellom ekstranumrene faktisk presenterer bandet.

Men – det er liksom også vedtatt at du ikke skal kjenne igjen sangene hans før det er gått en stund. Her har det skjedd noe med His Bobness. På scenen står en skjerpet artist som leverer noen av de beste versjoner av sine sanger vi har hørt på svært lenge.

Rocka og slepent

Og du trenger ikke gjette deg til hva han spiller, heller. Kanskje er han blitt for gammel til å rote til sangene sine, og i så måte er alderen et stort pluss. Men det som overrasker aller mest denne kvelden er likevel at alle tegn til nasal mumling er borte.

Han åpner sterkt med «Rainy Day Women # 12 & 35» og «Don’t Think Twice It’s All Right», og ganske raskt følger også en finfin «Tangled Up In Blue», før han dykker ned i nyere materiale. En uvanlig rocka «Highway 61 Revisited» lyser opp, og ikke lenge etter følger en slepen «Beyond The Horizon» fra «Modern Times» (2006) – hans foreløpig siste album. Noen rutinepregede hvileskjær og mindre interessante låter underveis hindrer oss fra å gå til topps, men han skal ha for forsøket.

Og så kommer det store spørsmålet: Vil han avslutte med «Like A Rolling Stone» eller Blowin’ In The Wind».

Det blir den første.

Og den gamle steinen ruller videre – nå til Finland og Russland.