CD: Rapportene om at «Memory Almost Full» er Paul McCartney beste soloplate noensinne, et Wings-på-sitt-beste-mesterverk, viser seg å være betydelig overdrevet. At plata er en av Maccas bedre, sier mye om den variable kvaliteten på hans arbeider under eget navn. Forståelig

Paul McCartneys kunstneriske forhold til egen fortid har primært handlet om ulike måter å nærme seg eller bevege seg vekk fra Beatles-arven på. Det er forståelig at det kan være enerverende i lengden å være så til de grader klistret til sin egen skygge som historisk låtskriver. Men dette har ikke vært McCartneys største problem som soloartist, det har vært å gjøre seg selv og musikken sin relevant her og nå, å være en sentral popkomponist, en viktig stemme i populærkulturen også post-Beatles. Den glisne Valle Hovin-konserten her om året sier også noe om at McCartneys solokarriere har vært i et skrikende behov for et løft. «Memory Almost Full» kunne kanskje vært denne plata, et «helten slår tilbake»-øyeblikk perfekt timet med «Sgt. Peppers» 40-årsjubileum, et par uker før han fyller 65. Men selv om Macca her går i dialog med flere sider av sin fortid – her kommer stadig vendinger, passasjer, overganger, flashbacks og dejá vù-opplevelser fra Beatles- og Wings-katalogen – så blir aldri «Memory» noe mer enn enda en av disse akseptable, «glimt av storhet»-platene, slik som «Driving Rain» og «Chaos And Creation In The Back Yard» for så vidt har vært det tidligere i dette tiåret. Velfungerende