Helt Harris

Det er bare én ting som overgår sangen og sangene til Emmylou Harris, og det er Emmylou selv. For ei dame!

KONSERT: «Countrydronninga» blir hun kalt. Hun har vært det, men nå er hun rett og slett Emmylou - ingen over og ingen ved siden: En moden dame (hun er 56, men er det noen som ser det?) som går sine egne veier i ei tid da countryartistene skal være yngst mulig og helst popstjerner.

Karrieren hennes tok en helt ny retning med plata «Wrecking Ball» i 1995, og hun videreførte den nye stilen på «Red Dirt Girl» (2000). Hun er blitt en sjanger for seg selv. Og om ikke årets plate «Stumble Into Grace» når helt opp til de to foregående, tok hun ut det lille ekstra som mangler i noen av låtene derfra i liveversjonen. Vi savnet ikke engang de gode, gamle låtene, selv om både «Together Again», «Pancho & Lefty» og til og med «Hickory Wind» kom helt til slutt.

Emmylou Harris & Spyboy

Oslo Konserthus

Publikum: 1400 (fullt)

I natt vil jeg drømme om Emmylou.

Spyboy

Det skyldes også nærværet av Spyboy, tre karer som på scenen tar ut enda mer enn på plata. Gitarist Buddy Miller kommer atskillig mer til sin rett som Emmylous briljerende og kreative, lydskapende sidemann enn som oppvarmer. Brady Blade spiller trommer mer enn han slår og en alltid smilende bassist Tony Hall danser lett over basstrengene - de to fikk for øvrig vise seg fram i et lite, jazza parti under Daniel Lanois' «The Maker». Akkurat passe lenge til at det var moro. Og for noen harmonier fra «The Spyboy Choir»!

Ærbødig

Bandet kjenner Emmylou så godt nå at ting nesten går av seg selv. Vel legges lista høyt, men verken hun eller bandet river en eneste gang, tvert imot svever de høyt over i nesten to timer. Konserten føltes etter hvert mer som et vekkelsesmøte, med en forsamling som satt ærbødig og andektig og lyttet til en av de fineste stemmene amerikansk musikk kan oppdrive. Emmylou Harris får fram lyder som ingen gjør etter henne. Fraseringen kjenner nesten ingen grenser: fra det mykt hviskende til det hjerteskjærende såre. Og alltid like vakkert. For en gangs skyld var også lyden i Konserthuset god nok - i salen der Emmylou sist sang under den fantastiske konserten mot landminer for snart to år siden.

Det var som om tida har stått stille i mellomtida. Og der sitter jeg altså, med en følelse av den perfekte tilstand: fantastiske sanger, en artist som kommuniserer uten fakter, men med en solid dose humor og selvironi («vi er ganske lykkelige, vi liker bare triste sanger»), et meget samspilt band og et hyggelig publikum.

Stort bedre kan man ikke ha det.

STOR HARRIS-TUR: Emmylou Harris overgikk nesten seg selv i Oslo Konserthus i går kveld, i en fantastisk, musikalsk oppvisning fra start til slutt.