Helt i front

Hvis Gluecifer mot formodning skulle møte motgang, gjør de som St. Thomas. Stiller seg bakerst på scenen og begynner å grine.

- DERSOM DET HADDE gått dårlig med denne plata, måtte vi nok gått tilbake til cateringbransjen, sier vokalist Biff Malibu i Gluecifer.

- Vi ville i hvert fall vært nødt til å nedskalere en smule: fjerne en gitarist og et par trommer, for eksempel, sier gitarist Raldo Useless.

Heldigvis ser det ut til at de slipper akkurat det. «Basement Apes», Gluecifers nye album, har fått strålende kritikker denne uka, og singelen «Easy Living» føyk rett inn på VG-lista.

- De som ligger før og etter oss på den lista er jo den verste driten du kan tenke deg, så det lover godt for norsk musikksmak at vi kom med, sier gitarist og manager Captain Poon.

JOURNALISTER TAR GJERNE i bruk svært maskuline fraser når de skal beskrive Gluecifer: cock-rock, ballerock og primalrock. Men på den nye plata har det faktisk sneket seg med et par søte ballader.

- Hva i all verden tenkte dere på?

- Noen hardbarka fans vil nok reagere på de rolige låtene, men det er bra med en pustepause, tror jeg, sier Poon.

- Dette er en mer variert skive enn de vi har gjort tidligere, og personlig synes jeg den er den mest spennende vi har laget.

- Det er sånn med alle plater du elsker, det er alltid én låt du syns er skikkelig teit, mener Biff.

- Faktisk er det sånn at vi plasserer en drittlåt på hver plate med vilje, sånn at resten av skiva skal låte enda bedre, avslører Raldo.

Bandet har nettopp spilt releasekonsert i Oslo, og nå står de andre store byene for tur. Deretter legger Gluecifer ut på en seks ukers lang Europaturné.

- Det er mange som har et romantisk bilde av det å turnere: de tror det er å sole seg i glansen hele tiden. Men vi soler oss toppen to timer om dagen, sier bassist Stu Manx.

Gluecifer har nemlig turnert hardt i mange år, både i Europa og i USA. De to siste åra har de levd fullt og helt av livejobbene. Store deler av året bor de i bussen med sitt femmannscrew.

- Vi er verdens styggeste familie på tur! sier trommis Danny Young.

- En turné består av mye bilkjøring og en helvetes masse venting. De første dagene er det jævlig kult, midt i turneen har du kommet inn i en slags tralt, og på slutten gleder du deg bare til å komme hjem. Men du vet at du alltid ville klart et par uker til, forteller bassist Stu.

- Men herregud, vi klager ikke, det er dritfett også! Vi har klødd etter å reise i hele vinter og er privilegerte som kan turnere i Europa, sier Danny.

- Ja, det hadde vært kjedelig om vi bare spilte i Bygde-Norge.

- Da hadde vi fått mye mer bank.

- Men hvis alt går imot oss drar vi bare en St. Thomas: stiller oss bakerst på scenen med ryggen til publikum og begynner å grine.

ETTER FLERE ÅR på bittesmå selskap, som ifølge bandet ikke gjorde jobben sin, kan gutta endelig lene seg bakover og la Sony ta seg av promoteringa. Men de kom først på banen etter at plata var innspilt.

- Det var veldig bra å slippe å forholde seg til tidsfrister og andre forstyrrelser. Vi gjorde bare greia vår, og håpet at det var bra nok, sier Biff.

- Og det var det jo! Faktisk ble det så bra at vi i grunnen ikke hadde behøvd å anstrenge oss så hardt som vi gjorde, filosoferer Raldo.

Gluecifer har møtt mange journalister i det siste.

- «Jasså, dere er på Sony nå?» «Har dere blitt kommerse nå?» Det er dét norske journalister lurer mest på, forteller Biff.

- Men det blir bare teit. Vi har gjort greia vår i alle år, og nå ser det endelig ut til at folk plukker det opp. Det er jo det vi har villet hele tiden. Vi får nyte det så lenge det varer.

- Sony har ingenting med det musikalske å gjøre. Og godt er det, ellers ville det blitt rævva , sier Poon.

- Men det er helt i orden hvis de sier i fra om vi ser teite ut på bilder, for sånt kan de mer om enn oss, sier Danny.

Alle er nemlig enige i at noen burde satt ned foten da Biff tok på seg sin bestemors Burberryskjerf på pressebildene.

KINGS OF ROCK, kaller de seg. Gluecifer er viden kjent for å slenge med leppa og drikke alt de ser. Vi hadde gledet oss til å møte en arrogant gjeng som kunne slenge noe dritt om Sondre Lerche. Men kanskje det er alderen, eller kanskje det er deres nye balladestil, ikke vet vi: Gluecifer bestilte bare Farris og ville ikke snakke stygt om noen.

- Nei, det er jo egentlig ikke noen vits i å gjøre det. Det er bare teit. Vi har slutta med det.

- Men det er selvfølgelig mye vi ikke liker.

- I bøtter og spann!

- Men det beste er å vende det andre kinnet til.

- Og det er jo mye kult som skjer i norsk musikk om dagen: Cato Salsa Experience, King Midas, Amulet...

- Nivået er veldig høyt. Det er mange flere konserter enn før, og publikum har blitt flinke til å gå på konsertene.

- Det har kommet fram mye bra hardcore, black metal og annen elektrisk musikk i det siste.

Gjesp.

- Også er det jo mye bra jazz og blues, flirer Poon.

- Men nå har folk faktisk begynt å slenge dritt om oss. De sier at vi er oppskrytte, gamle og feite! Det er veldig lovende.

Gluecifers fjerde album «Basement Apes» kom ut denne uka. Plata fikk terningkast fem i Dagbladet.

UKAS HYPE: Gluecifer får strålende kritikker for det nye albumet sitt. Nå skal gutta ut på storbyturné i Norge og seks ukers Europaturné. Fra venstre: Danny Young/Danny Young (30), Raldo Useless/Rolf Yngve Uggen (33), <P>Captain Poon/Arne Skagen (27), Stu Manx/Stig Amundsen (30) og Biff Malibu/Frithjof Jacobsen (32). Småteite artistnavn til tross - Gluecifer insisterer på at de ikke driver med parodi.