Anmeldelse: Gorillaz på Øyafestivalen

Helt klin kokos

La oss håpe alle årets Øyafestivalens headlinere er like grenseløse som Gorillaz.

Live-published photos and videos via Shootitlive

Publisert
Sist oppdatert

La oss ta slutten først. Rett og slett fordi den viser akkurat hvor det fiktive bandet Gorillaz, og den ekte altmuligpopstjernen Damon Albarn, legger lista når de/han leker seg musikalsk.

Så altså: Det er siste låt. Albarn, som sjokkerende nok er femtifire og akkurat har fått hele Øyafestivalen til å dra et kollektivt og langdrygt meditasjons-oooohm, trekker fram melodikaen, og spiller de melankolske tonene fra «Clint Eastwood», og alt er som forventet. Øya-publikummet kjenner megahiten. De gauler og danser og veiver med. Men den er jo litt seig, den låta, og plutselig stormer den jamaikansk-britiske sangere Sweetie Irie scenen, dytter Albarn ut på siden, snur opp ned på hele låta og det hele ender i et dansbart galskap. Men publikum gir ikke nok, mener Albarn og Irie. De må gi enda mer, enda mer enn det de gjorde i Danmark her om dagen!

«Fuck Denmark!» roper Albarn.

Så publikum gir alt.

Egen sjanger

Ja, hva skal man si. Gorillaz har på mange måter blitt en egen sjanger. En slags plastisk og internasjonal pop-dub-synth-rap-fusjon som tilsynelatende kan inkorporere hvilken som helst rytme, sound eller sjanger som den tidligere Blur-frontmannen tilfeldigvis kunne finne på å snuble over i hverdagen. Midt i Øya-konserten dro han for eksempel fram det han mente var et langt vikinghorn og tutet ut i publikum.

Og for alt vi vet blir hornet med på neste album.

Det hadde vært typisk.

Et fantastisk band har selvfølgelig fantastiske backingsangere. Foto: Frank Karlsen
Et fantastisk band har selvfølgelig fantastiske backingsangere. Foto: Frank Karlsen Vis mer

Det er denne musikalske grenseløsheten, i tillegg til Albarns evne til å hoste opp hitlåter mens han spiser frokost, som er Gorillaz’ store styrke. Tegneseriefigurene som egentlig utgjør Gorillaz: 2-D, Murdoc, Noodle og Russel Hobbs er riktignok tilstedeværende på storskjerm gjennom hele konserten, men kommer, naturlig nok, i skyggen av Albarns scenekarisma. Det egentlige bandet, altså de ti som står på scenen, er derimot perfekt samspilte. De fleste gjestevokalistene og gjesterapperne, med unntak av rapperen Bootie Brown og nevnte Sweetie Irie, dukker også opp på storskjermen. Tegneserieversjonen av Robert Smith fra The Cure, som synger på «Strange Timez», er for eksempel en stor, leppestiftpåmalt måne.

Med hyperproffe multimediale megashows av denne typen kan det av og til vært litt vanskelig å gjenfortelle akkurat hva som skjedde på scenen, utover det man sitter igjen av helhetsinntrykk når man går derfra. I tilfellet Gorillaz er helhetsinntrykket at det musikalsk er helt klin kokos.

Akkurat som det skal være.

Just like heaven: Robert Smith bidro til konserten - i form av en måne. Foto: Frank Karlsen
Just like heaven: Robert Smith bidro til konserten - i form av en måne. Foto: Frank Karlsen Vis mer

Scenefrieri

Det er gøy. Det er velspilt. Og det er scenefrieri som funker. Damon Albarn spaserer ut i publikum allerede på tredjelåta, «Last Living souls». Han forteller surrete småhistorier og får lættis av noe som skjer blant publikum. Det er rett og slett pappahumor, det han driver med. Det funker på et litt festivalrustent publikum. som i løpet av pandemien blant annet har glemt hvordan man kaller en headliner tilbake ut på scenen for å få ekstranummer. Men det var ikke så farlig.

Han kom ut uansett.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer