Helt konge

Det er godt mulig du får vondt i hodet av denne platen, men det er vel verdt det.

CD: Debuten «Kronet til Konge» (1994) pløyet mark i velkjente black metal-territorier. Etter det kan det virke som om noen puttet noe i melken til Oslo-gjengen som tidligere kalte seg Dødheimsgard. De påfølgende utgivelsene viste et band i total omveltning, noe som kulminerte i forkortelsen DHG og den grensesprengende «666 International» (1998). Et album som forente industri og hyperrask riffing med kaostenkning og elektronika. Konstant trøbbel med besetningen har ført til at det har tatt åtte år å gi «666 International» en oppfølger.

Ubehag

Der kontemporære black metal-band sverger til mollstemning, finslipte strykearrangement og kor, beveger DHG seg i enkelte øyeblikk faretruende nært det atonale, brekker opp låtene med uventede taktskifter og spiller i stor grad på følelsen av ubehag og desperasjon. Det betyr ikke at bandet ikke har en melodiøs side. Ved hjelp av samples og alternativ bruk av keyboards åpenbarer det seg subtile melodilinjer for hver lytt. Ofte er de forankret i Østens tonespråk, noe som skaper en viss orden i kaoset.«Supervillain Outcast» er tross dens kompromissløse natur en gjennomgående dynamisk affære. Innimellom all den frenetiske galskapen, parerer de med a capella-snutter som er både syke og vakre på samme tid - bare for å understreke at DHG er ikke helt som folk flest i black metalgata.

Landemerke

«All is Not Self» har like mye til felles med regulær knitreelektronika som Darkthrone. «Apocalypticism» er tilnærmet radiovennlig, mens «21st Century Devil» viser at bandet også har en atmosfærisk side.«Supervillain Outcast» er nok et landemerke innen norsk metal og setter to streker under faktumet at DHG er fortsatt konger av den svarte underverdenen.