Anmeldelse film: «Woman king»

Helt konge!

Kvinnene sliper spydet i dette afrikanske krigseposet. Bare synd at de ikke fikk et bedre manus.

SE TRAILER: Historien om Agojiene, de kvinnelige krigerne som på 1800-tallet beskyttet det afrikanske kongeriket Dahomey med ferdigheter ulik noe verden noen gang har sett. Video: SF Norge. Vis mer
Publisert

Svarte kvinner som bokstavelig talt sparker fra seg, har lenge vært et stort savn på film og tv. Det er enklere å nevne ti «helhvite» actionfilmer fra dette året, enn å komme på noen andre enn «Wakanda Forever» i samme sjanger. Skal man først berike filmverden med sterke kvinneportretter, er det greit å gjøre det på alle fronter. Det er både en berikelse og en fryd å se på.

Med den nye filmen «Woman King», er det lov til å håpe at dette bare er starten på en splitter ny bølge filmer med «Black Power» i seg. Dette afrikanske krigseposet er full av blodsprut og råbra kampkoreografi, muligens også den tøffeste filmen man kan se på kino i år. Men i det som skal være en film som bør stikke dypere enn de popkorn-vennlige «Black Panther»-filmene, har manuset store logiske brister som går utover troverdigheten.

Woman king

Action

Regi: Gina Prince-Bythewood
Skuespillere: Viola Davis, John Boyega, Thuso Mbedu, Jimmy Odukoya
Premieredato: 25. November
Aldersgrense: 15

Se alle anmeldelser

Fryktløse kvinner

Vi befinner oss på 1820-tallet på den afrikanske vestkysten i kongeriket Dahomey, nærmere bestemt dagens Benin. Kong Ghezos (John Boyega) elitestyrke er Agoijier, fryktløse kvinner som ikke er redde for å stikke ut øynene på fienden om det må til. Styrken er ledet av general Nanisca (Viola Davis), en kvinne så tøff og kompromissløs, at flere menn fort kan ende opp med å ta et oppgjør med sin egen mandighet.

Oyoene, ledet av general Oba (Jimmy Odukoya), fanger afrikanere for kolonistene. Eller «varer» som den hvite mann kaller dem. Denne nyansen er fint å ha med for å vise enkelte afrikanske stammers delaktighet i slavehandelen.

KONGE: Viola David spiller den hardbarka generalen Nanisca. Foto: Filmweb
KONGE: Viola David spiller den hardbarka generalen Nanisca. Foto: Filmweb Vis mer

Nanisca ønsker at kong Ghezo skal ut av slavehandelen for å satse på lokale råvarer. Det betyr å havne i unåde hos Oyoene, som Dahomey har en konfliktfylt handelsavtale med. Det hjelper heller ikke at den obsternasige rekrutten Nawi (Thuso Mbedu) lager krøll for Nanisca. Fra å vise null tegn på følelser, fører Naniscas møte med Nawi nærmest til tilfeldige vendinger i historien som gjør at hun må konfrontere sin fortid. Samt geopolitiske utfordringer som har fått store ringvirkninger for den verden vi kjenner i dag.

Fartsfylt

Regissør Gina Prince-Bythewood har tidligere gjort det bra med å bryte konvensjonelle kjønnsroller, spesielt i den fartsfylte «The Old Guard». Hun bruker litt av den samme oppskriften for å vise at Davis, med sitt steinansikt, kan spille en streng karakter med drypp av hjertefølt varme i avgjørende øyeblikk. Tankene går kjapt mot Leonidas i «300», og selv uten de store visuelle effektene, er «Woman King» en film som på sitt beste forblir et intenst vestafrikansk epos.

Filmen har likevel flere store irritasjonsmomenter. Det største er kanskje språket. Den brokete engelsken gjør det tydelig at filmen er laget for verdenspublikumet. Fraværet av det lokale språket som ble benyttet av stammene på den tiden, er et stort savn. Det vil gitt filmen et ytterligere lag av autentisitet, ikke minst gjort den mer troverdig. For selv om det riktig nok fantes en Agoiji-styrke, er dette bare en løsrevet historie som er inspirert av dem. Tviler på at de snakket engelsk.

Filmens nerve holdes greit av det såpeoperaaktige forholdet mellom Nanisca og Nawi. Det som ikke gir mening, er hvor kjapt rekruttene, bestående av sexslaver, giftevrange døtre og over-feminine kvinner, ender opp med å bli actionhelter som kunne gått rett inn i hvilken som helst Jet Lee-film. Opplæringen er flere hakk tøffere enn den som finner sted i «Kompani Laurtizen», men slåss-ferdighetene er veldig overdrevne for det.

Nawis flørt med den smellvakre slavehandleren Malik (Jordan Bolger), framstår også som en forenklet versjon av Disney-filmen «Pocahontas». Den virker påklistret, og noe som ser ut til å ha blitt til i klipperommet i mangelen på noe bra, eller i ønsket om å gjøre spillefilmen lengre rett og slett. Det fungerer bare halvveis, og i store deler forsvinner Malik ut av historien uten at han er savnet.

«Woman King» er likevel en viktig film. Prince-Bythewood får mye ut av rollefigurene sine, og viser dem som mer enn bare hudfargen. Mer enn bare kvinner. De slemme er ikke bare hvite. Det vil gjøre den lett å selge inn på alle verdens markeder. Den når kanskje ikke samme kultnivå som «Black Panther», men er et verdig kapittel i afrikanske heltehistorier.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer