Helt Nils?

Teatersjef Edvard Hoem ved Teatret Vårt har hyrt inn den populære skuespilleren Sven Nordin. Fra rollefiguren Nils i TV2-serien «Mot i brøstet», skal Nordin via blant annet en rolle i «Juleoratoriet» på Oslo Nye i vinter, til Molde neste sommer for å spille Shakespeares uhyrlige og usle «Richard III». Er det en helt uproblematisk casting, eller er det nok et eksempel på at norsk teater synes å ha lavere terskler og en svakere kritisk standard enn andre lands teatre mot å sette kjente TV-ansikter inn i store sceneroller?

  • Til Aftenposten sier Hoem at rollefiguren Nils vil være helt borte når Nordin spiller Richard. Dessuten at Nordin er valgt «...ut fra rent kunstneriske vurderinger».
  • Akkurat dette siste tror jeg ikke teatersjefen på. Fordi Hoem, som selv er en profesjonell medieperson, selvsagt ikke er blind for den medieuttellingen engasjementet av såpekjendisen Sven Nordin nødvendigvis vil gi. Slikt er det ingen grunn til å legge skjul på. Det er dessuten helt i Shakespeares ånd: Var det noen som visste hva konkurranse i underholdningsbransjen vil si, var det jo nettopp han.
  • Men hva er egentlig en «rent kunstnerisk vurdering» av Sven Nordin? Han utmerket seg riktignok som en dyktig og allsidig skuespiller før «Mot i brøstet»-epoken begynte i 1992. Men hvor står en skuespiller kunstnerisk etter over fem år med en typete komi-klisjé og kjappe studioproduksjoner på løpende bånd?
  • Hoem kan få rett i at «Nils vil være borte når Sven spiller Richard». Det vil si; publikum vil neppe ha det visket ut av hodet idet de ankommer teatret. De vet at de skal gå og se han som spilte Nils på TV, spille Richard. Men det er fullt mulig at Nordin vil spille Richard så godt at publikum forføres og fanges helt inn av teatrets illusjonskunst. Problemet for teatersjefen i Molde, som mer enn noen annen teatersjef i det siste har hyrt inn unge, kjente skuespillere fra såpeserier til sine produksjoner, er at han har hyrt inn en skuespiller som har et handikap i utgangspunktet. Og at han legger lista for illusjonen høyt. Eksepsjonelt høyt. Både for sine skuespillere, og for publikum.
  • Det kan bety en usvikelig tro på teatrets kraft i en medietid. I så fall er det virkelig dristig. Dersom det da altså ikke bare er ren, spekulativ PR-tenkning.