Helt på grensen

En særegen, rystende blanding av det banale og det helt eksklusive.

Kiøsterud beveger seg helt på grensen når han ved et nesten banalt utropende patos søker å skildre stillheten - eller gjennom ordene skildrer tapet av ordene. Men det er kanskje nettopp det umulige ved et slikt prosjekt som gjør denne boka så «sterk», som det heter.

Erlend Kiøsteruds eksklusive og sære forfatterskap har noe insisterende ved seg, som åttebindsverket «Denne gangen hører du deg selv», der tematikken sentrerer rundt skapelsesmysteriet, språkets tilblivelse og erkjennelsen av at enkeltmennesket må sette seg i Skaperens sted, selv må skape et språk, hente ord ut av stillheten. Den insisterende problematikken dukker også opp i «Den norske sangeren», der det fastslås at «Stillheten kom presis kl. 11.45». Og de fire fortellingene i boka gjenspeiler da også en betydningstomhet, en mangel på ord eller «oversettelse». Som i fortellingen om junkien som ved et siste skudd nettopp søker å bryte stillheten, finne et språk som er «identisk med seg selv». Det er nettopp denne blandingen av metafysikk og hverdag, av eksistensielt alvor og sosial realisme som er så særegent for Kiøsterud, og som gjør denne boka så rystende. Som i fortellingen om de to gamle som ikke våger seg ut av frykt for å bli slått ned, og hvis gammelmannsliv «allerede er hinsides tale og taushet». Eller i tittelfortellingen, der motsetningen mellom trivialitet og tragedie kommer tydeligst fram. Her befinner vi oss på vestre Toten, men da i et krigsaktig landskap som likner Balkan: nedbrente hus, knuste barnehoder. Den skjøre hinnen som kalles hverdag, er revet opp, stillheten har senket seg.

Kiøsterud er ikke redd banale, nesten klisjéaktige uttrykk og bilder, som at «Evrydike bor i natten» og ordspill som nærmer seg det retorisk meningsløse: «Det handler ikke om ødeleggelsens språk. Men om språkets ødeleggelse.» Eller når han i fortellingen om Hermes noe maniert skriver «Du alene, Hermes, skal sette over, men aldri selv bli oversatt».

Men, det hele hales i land - kanskje fordi Kiøsteruds særegenhet nettopp ligger i motsetningen mellom det trivielle og det tragiske - det banalt patosfylte og helt eksklusive. For det er passasjer her som i sin poetiske dagklarhet er helt topp. Som i fortellingen om konservatoren som ikke lenger finner mening i «mesterverkene», som når han stiller seg foran Rembrandt og tårene begynner å trille fordi «midt i denne verden av ord, av bilder, musikk er det blitt helt stille, at betydningene dere en gang heftig diskuterte nå opphører i rasende fart.» Her er rg meningsfylte, vare begrep som «tegnets stabilitet» eller også når han skildrer hvordan «ordene fortsetter å snakke rundt fraværet, hvordan stillheten bebor tomrommet i dem».