Helt på Haydn

Leif Ove Andsnes følger opp sin forrige Haydn-suksess med overdådig spilleglede og stor presisjon.

Mange vil nok huske oppstusset for et par år siden, da Leif Ove Andsnes' nyinnkjøpte Bösendorfer-flygel ble transportert fra København til Lommedalen kirke. Der skulle det bistå ved lydfestelsen av pianistens nyslåtte samarbeid med Det Norske Kammerorkester, i klaverkonserter av Haydn.

Uanstrengt

Konsertgjengerne blant oss vil i hvert fall helt sikkert huske hvordan det låt fra podiet, på vei til plateprodukt, da Andsnes og orkestret tilsynelatende uanstrengt utvekslet musikalske poenger som om de fant dem opp der og da.

Derfor har forventningene vært store til denne innspillingen, som slippes i begynnelsen av neste uke.

Og spontaniteten er intakt, den som lettere oppstår når solist og orkester er på bølgelengde nok til å kunne kommunisere uten dirigent.

Samtidig gir fornyet lytting til sluttproduktet også syn for presisjonen i innstuderingen, der Andsnes noen ganger bauter seg tett oppunder hva orkestret helt makter å henge med på. Da blir de litt trange i skjæret, og kortpustet i fraseavslutningene.

Spenstig tolkning

Men det er unntakene, fra et Haydn-spill der Andsnes' skarpe fortolkerblikk gir spenst til lekenheten som ellers preger lydbildet, både hos solist og orkester.

Slik serveres konsert nr. 3. og 4 sprudlende som tørr champagne, før vi rammes av den større tyngden i klaverkonsert nr. 11, en av Haydns få som av og til også høres i konsertsalene.

Også den håndteres lett, men samtidig med det ekstra drivet som skal til for å gå opp i format - der, omtrent, hvor den moderne klaverkonserten tar form for første gang.