Helt på overflaten

Folk hater bøkene hans. Han ga følelsesdøde, psykopatiske massemordere et navn. Høytlesningsturneene hans er blitt avlyst etter drapstrusler. Og viktigst av alt: Bret Easton Ellis vet om det er Armani eller Calvin Klein som er in denne uka.

  • I 1990 skrev Ellis «American Psycho». Etter å ha lest boka, nektet forlaget hans å gi den ut, men lot ham beholde forskuddet på 300 000 dollar. Et nytt forlag antok den. Dermed var helvete løs.
  • På de snart ti årene som er gått har Ellis gitt ut en middels novellesamling, prøvd litt heroin og for øvrig bedrevet grundig research i New Yorks glitter-, utelivs- og modellverden. Resultatet er «Glamorama», som i vår også kommer i norsk oversettelse. Kritiske røster hevder romanen overhodet ikke henger sammen. Akkurat, jubler entusiastene: Det er det som er poenget!
  • Om intrigen i «Glamorama» kan man i alle fall si at det er rikelig av den. Hovedperson er en mannlig fotomodell («27 år, strålende magemuskler») som hjelper sin sjef å starte en ny klubb. Han er sammen med verdens vakreste kvinnelige fotomodell, men bedrar henne med sin sjefs forlovede - samt sjefens elskerinne. Når situasjonen blir for kinkig, drar han til England på jakt etter en TMNS (Tidligere Modell, Nå Skuespiller), men ender opp som TMNT (Tidligere Modell, Nå Terrorist). Det er historien om allverdens overflatiske forjævlighet, som fortalt av en hjernedød mannlig fotomodell.
  • I handlingen resirkuleres personer fra Ellis første bøker, utallige kjendiser fra det «virkelige» liv, til og med personer fra kollegers romaner. Selv psykopat Bateman fra American Psycho gjør en gjesteopptreden (med en pussig flekk på Armani-dressen). Men hva betyr boka? Der tilhengerne ser en dyptpløyende sosial kritikk, ser motstanderne bare spekulativ misbruk av vold og registrerte varemerker.
  • For kritikerne har igjen slipt knivene og gått løs på Bret Easton Ellis med samme kliniske grundighet som hovedpersonen Bateman i «American Psycho» ekspederte sine ofre. «I en enmanns-ekspedisjon til det litterære nullpunkt, har Ellis med én bok, helt alene, gjennomført en ødeleggelsesprosess som det burde ha tatt mange år, hauger av bøker og en hel generasjon forfattere å makte,» skriver en anmelder. - Det, svarer en oppriktig Ellis, er noe av det beste noen noengang har skrevet om meg.